Da de første varslene på telefonen kom den morgenen, satt jeg på Kjevik flyplass på vei til Stockholm for å delta i min bestefars begravelse. I motsetning til absurditetene vi hadde fått servert fra Kreml, adresserte begravelsespresten elefanten i rommet ved å kalle det hva det egentlig var, «krig!».

En alvorspreget ro inntraff i forsamlingen. I det mentale kaoset som fulgte for mange mennesker den morgenen, var det vanskelig å forstå realiteten. Sorg, frykt og forvirring; personlig, politisk og global.

foto
Stipendiat Frans af Malmborg. Foto: Gro Anita Homme

Russlands brutale, kyniske og terrorlignende invasjon av Ukraina betyr en fornyet geopolitisk posisjon for hele Europa. Enten vi velger å tolke det som en trussel mot demokratiet og selvbestemmelse, eller som en trussel mot internasjonale normer og regler, endrer invasjonen grunnlaget for de geopolitiske antagelsene som har vært førende for sikkerhetspolitikken til flere europeiske land. I Norden, med Finland i fortroppen til NATO-medlemskap, er det (for å bruke et slitt Thatcher-uttrykk) «ingen annen måte» for Sverige enn å bli med i forsvarsalliansen. Selvfølgelig har det tatt sosialdemokratene i Sverige mer eller mindre null tid å innrette seg i rekkene og pliktoppfyllende jobbe i kulissene for et svensk medlemskap. Enten det er nye «politiske vinder» eller en «endret sikkerhetspolitisk situasjon» som er den forklarende modellen her, har opinionen endret seg og en nesten hellig forsvarspolitisk posisjon om «alliansfrihet» er snudd helt om. «Alliansfrihet» – som Sverige så vakkert kaller det når vi slipper tyske tropper gjennom til okkupasjonen av Norge, sender jernmalm til aksemaktene mens vi deler militær etterretning med Churchill & co. Politikk, moderne så vel som historisk, inneholder ofte slike trøblete motsetninger pakket inn i vakkert språk med silkebånd rundt. Ikke minst i dag, når Kreml beskriver sin «militære spesialoperasjon» som å inneha en kirurgisk presisjon, mens de ukritisk bomber skoler og sykehus og utjevner hele byer på bakken gjennom artilleribrann.

Selvfølgelig har det tatt sosialdemokratene i Sverige mer eller mindre null tid å innrette seg i rekkene og pliktoppfyllende jobbe i kulissene for et svensk medlemskap.

Da kolleger ved Institutt for statsvitenskap og ledelsesfag ved UiA sendte inn en søknad til EU-kommisjonen om å bli et Jean Monnet Centre for Excellence, var Brexit den største begivenheten i nyere politisk historie i Europa. Som en nær alliert av de nordiske landene i mange spørsmål om EU-politikk, var Storbritannias uttreden av EU noe vi ved UiA ønsket å undersøke nærmere. Vil dette bidra til en sterkere allianse mellom de nordiske landene? Vil nye allierte bli søkt? Vil det gi nytt liv til det brede politiske samarbeidet i Nordisk ministerråd? Instituttet fikk innvilget sin senter-søknad med temaet «Laboratories of Differentiated Integration in a Post-Brexit Europe».

«Alliansfrihet» – som Sverige så vakkert kaller det når vi slipper tyske tropper gjennom til okkupasjonen av Norge, sender jernmalm til aksemaktene mens vi deler militær etterretning med Churchill & co.

For to år siden var Donald Trump USAs president og truet med å trekke støtten fra NATO, og covid-19 herjet vilt i Europa og Norden. Det var dager. Når jeg ser tilbake på dagene med Trumps spraytannede ansikt, paparazzibilder av en svett Boris Johnson på farten, og karikaturer av den polariserende svenske statsepidemiologen Anders Tegnell, føles det nesten som om det var bedre før. «Den gang» hadde vi «bare» et tidligere globalt imperium på vei ut av EU, et globalt virus å begrense, og en demagog på plass i Det hvite hus. Den utvikling vi ser i verden i dag, har langt dypere og langt mer omveltende geopolitiske konsekvenser i Norden, Europa og verden forøvrig.

Samtidig viser utviklingen i Europa at EU blir en stadig mer mangfoldig organisasjon. Jo større EU blir, jo mer komplekst blir det. Norden er et godt eksempel på dette. Norge, som er medlem av EØS, er rent faktisk utenfor EU, men jobber tett med EUs politiske prosesser. Sverige er en del av EU, men har ikke innført euroen, Danmark har sin beryktede utmelding fra deler av EU-samarbeidet. Island har EØS- og Schengen-medlemskap kombinert med et historisk ambivalent forhold til unionen. Av de nordiske landene kan det være Finland som, om ikke «best i klassen», kanskje fikk en gullstjerne for den høyeste motivasjonen. Rollen som de nordiske landene har hatt i kontinentets politiske utvikling har derfor ofte blitt stilt spørsmålstegn ved og beskrevet som motvillig. Men det viser seg at Russlands uprovoserte invasjon og terrorlignende oppførsel har klart å revitalisere det mange trodde var et utdødd politisk spørsmål om europeisk forsvarssamarbeid. Norden står overfor en annen geopolitisk situasjon hvis Finland og Sverige går inn i NATO. Men blir det en sterke eller svakere EU-organisasjon av dette?

1.-2. juni inviterer vi ved Jean Monnet Centre for Excellence til den første tverrfaglige transnordiske konferansen om europeisk differensiert integrasjon med forskere og eksperter fra ulike deler av Norden og Europa. Formålet er å diskutere dagsaktuelle spørsmål om en rekke temaer; partnerskap, sikkerhetspolitikk, juss og økonomi. Et spesielt fokus er dedikert til Russlands uprovoserte invasjonskrig mot Ukraina så vel som EUs østlige naboer, som i lys av dagens politiske situasjon er i en stadig mer prekær situasjon. Hovedtaler vil være Alexander Stubb, Finlands tidligere statsminister og nåværende leder og professor ved European University Institute. Hans tale, åpen for publikum, vil ta utgangspunkt i dette.

I starten av denne kronikken snakket jeg om forvirring, sorg og frykt. Motsatsen til dette er kunnskap, samarbeid og åpne diskusjoner. Det er dette vi ønsker å formidle med denne konferansen, gjennom å samle ulike fagområder, men også akademia og praksis. Ikke fordi alle er dedikerte tilhengere av EU, men vi mener at diskusjonene om Europas fremtid er viktige og bør være så kunnskapsrike som overhodet mulig. Meningsskaping er en kollektiv prosess, og det er ved å komme sammen og diskutere disse vanskelige, men betydningsfulle problemene, at vi har muligheten til å komme til ny innsikt i denne urolige tiden