Disse hindringene handler om navnet hans, hudfargen hans og kulturbakgrunnen hans. Bashir er bare en av flere ungdommer i Kristiansand med liknende erfaringer som vi har intervjuer i forbindelse med et forskningsprosjekt om strukturell rasisme i Kristiansand. I to år har vi studert ungdommer med minoritetsbakgrunn og deres erfaringer med rasisme i skolesammenheng og i overgang til yrkeslivet. Vi har tatt i bruk ulike metoder. Vi har gjennomført spørreundersøkelse blant elever i videregående skoler i Agder, intervjuet lærere, rådgivere og ungdommer med minoritetsbakgrunn og kartlagt tiltak mot rasisme i Kristiansand kommune. Målet har ikke bare vært å avdekke rasisme, men også å identifisere tiltak som kan redusere forekomsten av rasisme i møtene mellom ungdommene og offentlige tjenester, samt i arbeidslivet.

Ungdommene vi har intervjuet forteller om mange og vonde erfaringer med rasisme. Samtidig er de forsiktige med å bruke rasismebegrepet – flere gir uttrykk for en usikkerhet med tanke på hva som er rasisme, og hva som er ment som spøk. Fra tidligere studier vet vi at hver tredje tenåring i Norge med minoritetsbakgrunn har opplevd å bli utsatt for rasisme, og skolen er den arenaen hvor de hyppigst opplever dette. Rasisme er også et tema det kan være vanskelig å snakke om og som kan ha alvorlige konsekvenser for menneskers selvbilde, identitetsforståelse og samfunnsdeltakelse.

Mye av rasismen som ungdommene erfarer er i form av verbale uttrykk knyttet til hudfarge og utseende, og ungdommene vi har intervjuet er svært bevisste på sin egen og andres hudfarge, og de snakker om grader av hudfarge. De ungdommene som ikke har noen særlige opplevelser av rasisme, begrunner dette med sin «lysere hudfarge» og kaller seg «privilegerte». Flere av ungdommene forteller om å få ord som n-ordet, eller «ape» slengt etter seg. De er blitt sammenlignet med brune ting som «bæsj, sjokolade eller gjørme», og fått kommentarer om at de er «skitne i huden». Noen har også opplevelser med rasisme i form av trusler og fysiske angrep. I spørreundersøkelsen oppgir 11% av elevene at de har opplevd å bli truet eller skadet på grunn av hudfarge, religion eller kultur. Mange har også dårlige erfaringer med å si ifra om rasistiske hendelser på skolen.

Ungdommene forsøker å tilpasse seg skolens krav og forventninger, men mange peker på at særlig språkutfordringer gjør det «dobbelt vanskelig» å prestere godt. De opplever også at det settes likhetstegn mellom dårlig norskuttale og generell faglig svakhet, og særlig guttene har erfart å bli stemplet som bråkete eller problembarn på grunn av deres bakgrunn og svake norskferdigheter. En av guttene sier at «det er jo nesten sånn at du blir litt bråkete da ikke sant, hvis de forventer det hele tiden.» De føler gjerne at de må «bevise mer», og svært mange etterlyser mer tilpasset opplæring – for, som en av dem sier: «Så skal alle bare få helt likt ikke sant, så det var veldig vanskelig da.»

På tross av disse erfaringene gir ungdommene vi har intervjuet gjennomgående uttrykk for høy skolemotivasjon og trivsel. Vi ser imidlertid at flere knytter trivsel og trygghet til det å være i flerkulturelle klasserom – hvor de får tilhørighet til hverandre som «utlendinger» og finner større rom for «å være seg selv».

Nasjonal og lokal statistikk viser at minoritetsgutter på yrkesfag er den gruppen elever som har lavest gjennomføringsgrad, og i overgangen til arbeidslivet møter flere av ungdommene vi har intervjuet på nye strukturelle barrierer. Både elever, lærere og rådgivere trekker fram rasisme som én av årsakene til at de ikke får lærlingplass, og fremhever betydningen av språk, hudfarge, bakgrunn og navn. Noen elever har valgt å skifte navn for å komme til intervju og få lærlingplass. Videre mangler elever med minoritetsbakgrunn ofte sosialt nettverk, kontakter og søkerkompetanse, noe som skaper nye barrierer for å komme seg i arbeid – for «man må jo kjenne noen.» Når ungdommene først kommer ut i lære, har imidlertid mange gode opplevelser i bedriftene. Samtidig preges også enkelte praksisplasser av rasistiske holdninger og diskriminerende behandling. En av ungdommene opplevde for eksempel å bli nektet å sitte i kundemottak - begrunnelsen var at «Sørlendinger er skeptiske til utlendinger.»

Rapporten vår om strukturell rasisme i Kristiansand viser at ungdommer med minoritetsbakgrunn opplever rasistiske holdninger og møter rasistiske strukturer både i utdanning og arbeid, og de må jobbe hardere for å bevise at de er «gode nok». For å endre fremtiden for ungdommer som Bashir, må Kristiansand og Agder ta grep mot strukturell rasisme. Å behandle alle «likt» er ikke nok når lik behandling ikke gir like muligheter og primært foregår på majoritetens premisser.

Irene Trysnes,

Katja H-W Skjølberg,

Ronald Mayora Synnes,

Emma Golding,

Lajin Murad,

Katrine Nguyen,

Henrik Jørgenrud