«Det var da veldig ambisiøst,» kommenterte han, og jeg nikket på autopilot. «Såpass må det være,» sa jeg uten å tenke videre over det – ikke før jeg kom hjem.
Jeg stusset nemlig litt. Dette var en kar som hadde uttalt langt større ambisjoner på egne vegne. Hadde jeg kanskje gått for langt i intervjuet, ytret planer som min kompetanse ikke strakk til for, eller snakket i for store ord?
Nei, tenkte jeg da jeg leste artikkelen på nytt. Den var moderat og uten større vyer enn min erfaring kunne leve opp til.
Dagen etterpå møtte jeg en annen bekjent fra arbeidslivet under Arendalsuka. Bare et par timer før hadde jeg ledet en panelsamtale, og følte meg både trygg og kompetent. Likevel merket jeg hvordan jeg krympet meg da han så på meg, la hodet svakt på skakke og stilte spørsmålet jeg har hørt så mange ganger i sommer:
«Tør du virkelig å starte for deg selv? Jaja,» sa han, trakk på skuldrene, og gikk tilbake til sine gjøremål.
Det korte svaret er naturligvis ja. (Hvis ikke hadde jeg vel ikke gjort det.) Men jeg begynte å reflektere over disse tilbakemeldingene som hadde hopet seg opp over sommeren. Spørsmålene har vært mange, og primært fra velutdannede og voksne menn. «Har du nok oppsparte midler? Du vet at du må levere momsoppgaver, ha regnskapsfører, sette deg inn i regelverk og ha egen skatte- og momskonto?»
Spørsmålene har vært mange, og primært fra velutdannede og voksne menn.
Kvinner har ikke stilt disse spørsmålene. Ikke fordi de ikke vet at det ikke er noe som heter moms. De har vel bare ganske enkelt tatt for gitt at jeg vet det.
Det trigget meg til å ta et dypdykk i Statistisk sentralbyrås tallmateriale. Jeg ville finne ut om det kunne være strukturelle, samfunnsmessige årsaker som underbygget denne erfaringen. Av alle nyetablerte aksjeselskaper i fjor, eies bare 21 prosent av kvinner. Regnestykket er ikke mer komplisert enn at resten utgjør nærmere 79 prosent menn. Innenfor min bransje, informasjon og kommunikasjon, er forskjellen enda større: Der utgjør kvinner i underkant av 15 prosent.
Jeg tror imidlertid ikke det er oppdatert statistikk om å entre en mannsdominert bransje som ligger til grunn for denne tilsynelatende bekymringen. I beste fall er det bare velment omsorg for min personlige økonomi, og kanskje også et ubehagelig møte med seg selv: Hvis hun tør – hvorfor tør ikke jeg?
Likevel er det en annen faktor inne i bildet, som kanskje kan forklare hvorfor kvinner er så underrepresentert i næringen. Innen handelsnæringen kan en ta bilder av duftlys eller kanelboller og kjøre rabattkampanjer langt inn i høstmørket. Selger en kunnskap og erfaring, må en til en viss grad selge seg selv.
Det kan være vanskelig når en blir møtt med en gjennomgående tvil. Andre faktorer som selvsagt kan spille inn, handler om grunnleggende hindringer en ser i alle deler av arbeidslivet og politikken, sist aktualisert av Une Bastholms avgang som partileder for MDG.
Å være mamma og ambisiøs i karrieren er fortsatt noe annet enn å være pappa og ambisiøs i karrieren. For bare noen få dager siden dreide praten i venninnegruppa seg om ett tema: Hvilke apper er egentlig best for å administrere familiens aktiviteter, tannlegetimer, kakebaking til fotballaget og svigermors bursdag?
Det tredje skiftet er en reell problemstilling. Og jeg har ennå til gode å overhøre en kompisgjeng bruke timevis på å diskutere app-løsninger som gjør at de overlever balansen mellom jobb og liv når høstmørket faller på.
Sist, men ikke minst, jeg synes jeg ser reaksjonen om jeg hadde spurt en middelaldrende mann som hadde etablert et aksjeselskap: «Du vet at du må levere momsoppgaver, ikke sant? Sikker på at du tør?»
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.