Den siste tiden har man kunnet lese i Fvn om ulike perspektiver på problematikken om vold i skolen. Arve Stokkelien hevder at negativ atferd må korrigeres og reageres på, Eli Aune Andresen påpeker viktigheten av relasjon og forståelse, og Elin Marie Frivold Kostøl sier i en kronikk 8 juni, ja takk begge deler.
Jeg vil bringe frem nok et perspektiv i denne diskusjonen.
Vold i skolen er, som Kostøl påpeker i Fvn 8. juni, en uønsket situasjon både for lærere og elever. Hun presenterer et argument der hun skriver at vi trenger både grenser og relasjon i møte med barn og unge i skolen. Kostøl fortsetter med å skrive at vi i dag kanskje har gjort våre barn en bjørnetjeneste ved å gjøre ‘barns stemme’ for tungtveiende. Frivold Kostøl hevder, i det hun kaller et tankeeksperiment, at fokuset på barns individuelle stemme kan ha ført til en situasjon der våre barn nå har en forventning om at de kan mene noe om absolutt alt hva angår dem i deres liv. Bjørnetjenesten Kostøl sikter til handler om at denne forventningen risikerer at dagens barn ikke blir rustet til å håndtere motstand på en hensiktsmessig måte, og i stedet tyr til vold når noe går dem imot.
Det er dette sjiktet av Kostøls tankerekke jeg ønsker å utvide ved å bringe inn et nytt perspektiv. Kostøl peker på et endret barnesyn som en del av utfordringen, noe jeg er uenig i.
Jeg vil hevde at det handler om måten vi forstår barn som aktive borgere gjennom begrepet «stemme». Vi tar utgangspunkt i en forståelse av deltakelse gjennom kunnskap vi voksne besitter i større grad enn barn. «Stemmen» representerer en ide om at vi forventer at barnet er rasjonelt, kan delta i en rasjonell diskusjon, og at det kan delta med sin stemme på en hensiktsmessig måte i hva angår dem. Når barn da ikke reagerer på hensiktsmessige måter på våre krav, grenser og forventninger, går det galt.
En kan spørre seg om de ferdighetene og egenskapene vi forventer av stadig yngre barn ligger nær barns forutsetninger, kommunikasjons og uttrykksmåter.
Dersom fokus forskyves fra barnets individuelle stemme til barnegruppens stemme så kan vi kanskje gjøre oss noen nye oppdagelser. Det er en fare i å behandle en særdeles heterogen gruppe mennesker som en felles gruppe, men jeg gjør det for å frembringe et perspektiv.
Ideen om den individuelle stemmen risikerer at barnet oppfattes som et autonomt vesen frakoblet sine omgivelser, og da kan man se dette som at det har gått for langt i alt hva barnet skal være med å bestemme. Dersom man ser på barn som et kollektiv, et særdeles mangfoldig et, men likeledes et kollektiv, så kan man få øye på at barn som gruppe har lite innflytelse over både skole og samfunn. Med noen unntak er det lite barn påvirker eller bestemmer av skolens grunnleggende aktiviteter som undervisning, timeplan, og pedagogiske praksis. Barn er prisgitt sine foreldre, lærere og andre voksne i sine hverdagsliv, og har som gruppe lite makt og innflytelse både hva gjelder skole og samfunnet de er en del av.
Vi kan fortsette å gjøre noen oppdagelser ved å flytte fokus fra barnets stemme til barns kropp. Barns stemme er vi opptatt av å ta på alvor, men hva med barnas kropper? I hvilken grad er barns kropper anerkjent i skolen? Barns kroppslige tilstedeværelse og rytme er verken lineær, ordnet eller stramt organisert. Den er vital, eksplosiv, uforutsigbar og levende. Det er kanskje derfor det er så vanskelig å innlemme barn i en ofte stramt regulert og organisert skolehverdag. Der timeplanen stadig bestemmer hva som er neste aktivitet, og hvor orden og arbeidsro blir verdsatt. Da blir barnas lekne tilstedeværelse, deres bruk av kropp, sted og ting, fort til forhindring.
Det er ikke så vanskelig å forstå at det oppstår frustrasjon i mange kropper når skolens krav og forventninger til riktig atferd og gode resultater, oppleves lite meningsfull. Til slutt kanskje til og med som en umulighet å oppnå.
For noen barn kan dette resultere i en følelse av å ha mislykkes, ikke få det til, ikke høre til. Kanskje vokser denne følelsen seg så sterk at den eneste mulige løsningen barnet ser er å fysisk gå løs på den personen som representerer dette og står dem nærmest; lærerne.
Grunnleggende spørsmål om skolen kan være viktig å løfte frem ved fastlåste og svært krevende situasjoner som dette. Hva er en skole? Hva gjør den meningsfull? Hvem er den til for? For hva? Og hvilken plass bør barnas stemme ha i disse diskusjonene om hva og hvordan skolen skal være? Finnes det rom for å invitere disse diskusjonene inn i klasserommet?
Hvilken plass bør barnas stemme ha i disse diskusjonene om hva og hvordan skolen skal være?
Kostøl skriver at vi risikerer at dagens barn ikke er rustet til å takle motstand, men vi ønsker jo også borgere som faktisk kan yte motstand, utvide perspektiver og utfordre det etablerte. Borgere som kan orientere seg i verden ut fra eget ståsted, og ikke kun adlyde det som til enhver tid er definert som samfunnets autoriteter.
Fokus må kanskje flyttes fra det enkelte barns stemme til hvordan vi kan respektere, ta på alvor barn som kollektiv. Der nonverbale uttrykksmåter anerkjennes i like stor grad som verbale. En forskyvning som ikke nødvendigvis innebærer en utvidelse av medbestemmelse til den enkelte, men som løfter frem innflytelse og likeverd for barn som gruppe.
Det er ikke en bjørnetjeneste å lytte til barn, fordi reelt sett har de begrenset innflytelse slik skolen er i dag.
Her er en samleside med våre saker om vold i skolen.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.