Kriminaliteten synker

De to ordene i overskriften ser man sjelden side om side. Det vanlige er snarere å se oppslag om at kriminaliteten øker. Et søk i mediearkivet Atekst viser faktisk at søkeordene «kriminalitet» og «øker» er 10 ganger så vanlig som søkeordene «kriminalitet» og «synker». Det på tross av at kriminalstatistikken har vist årlig nedgang i over tjue år.

Ifølge ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) har antallet anmeldelser falt med nesten 30 prosent siden tidlig på 2000-tallet. Det er en markant nedgang, særlig fordi befolkningen har økt med 20 prosent i samme periode. I fjor var det for første gang en økning i antallet anmeldelser, sammenliknet med året før, men fortsatt er antallet anmeldelser lavere enn alle år før koronapandemien.

Størst har nedgangen vært for den vanligste typen lovbrudd, nemlig tyveri. Antallet eiendomstyverier per 100.000 innbygger falt med over 50 prosent fra 2003 til i fjor. Det har også vært en markant nedgang for rusmiddellovbrudd (-48 prosent), vinningslovbrudd (-31 prosent) samt trafikkovertredelser, eiendomsskade og ordens- og integritetskrenkelser (- ca. 25 prosent). For to lovbruddstyper går utviklingen motsatt vei: Det har vært en forsiktig økning i anmeldelsene for vold og mishandling, og en markant økning for seksuallovbrudd.

Den samme trenden ser vi også for ungdomskriminaliteten. En grundig rapport som ble publisert av Oslo Economics i fjor, viste en tydelig nedgang i både antallet og andelen unge med registrert kriminalitet. Forskerne fulgte ungdommene fra tidlig 2000-tall og frem til 2017-2018. Nedgangen gjaldt for alle kriminalitetstyper, med unntak av seksuallovbrudd.

Men i Oslo må det da ha vært en økning i ungdomskriminaliteten? Det er nesten umulig å tenke seg noe annet dersom man følger mediebildet, hvor det stadig er oppslag om ungdomsgjenger, knivstikking og ran. Men i forrige uke publiserte Oslo politidistrikt ferske tall om ungdomskriminalitet i hovedstaden. Og konklusjonen? Siden 2007 og frem til i fjor har det vært en markant nedgang både i antallet anmeldelser og mistenkte blant Oslo-ungdom, både i aldersgruppen 10-17 og 18-22 år. Det er altså lite som tyder på at ungdom i Oslo begår mer kriminalitet nå sammenliknet med før. Snarere tvert imot: kontrollert for den sterke befolkningsveksten i Oslo er kriminalitetsraten (anmeldelser per 1000 ungdom) nesten halvert siden 2007.

I Kristiansand viser en fersk rapport at det har vært en økning i registrert kriminalitet blant ungdom de siste fem årene. Men ser vi på utviklingen i et lengre tidsperspektiv, er det også her er en nedgang, på 20 prosent, fra 2009 til 2022.

Hva tenker nordmenn flest om omfanget av kriminalitet i samfunnet? Har folk fått med seg denne markante nedgangen i anmeldte lovbrudd? Det er det lite som tyder på. I fjor gjennomførte vi en spørreundersøkelse blant studenter på fengselsbetjentutdanningen. De er, må vi anta, mer enn gjennomsnittlig interessert i kriminalitetsutviklingen. På direkte spørsmål om kriminaliteten øker, avtar aller holder seg stabil, svarte 3 av 4 at kriminaliteten øker.

Mange tror altså at kriminaliteten øker, mens statistikken viser at den synker. En nærliggende forklaring på dette misforholdet er å finne i medias rolle. Medienes dekning av dramatiske enkelthendelser og økning av visse lovbruddstyper bidrar i sum til inntrykket av at kriminaliteten generelt øker.

En annen grunn til at folk tror at kriminaliteten øker er at mediene ikke formidler at den synker. Da SSB publiserte sin årlige kriminalstatistikk den 30. mai sendte de ut en pressemelding til alle store norske aviser og mediehus. Resultatet? Så vidt jeg kunne se var det ingen oppslag i norske aviser om kriminalitetsutviklingen.

Men hva forteller egentlig kriminalitetsstatistikken oss? Kan vi stole på at kriminaliteten rent faktisk synker? Den norske sosiologen Nils Christie stilte på 80-tallet tre spørsmål: «Har vi mye kriminalitet? Øker den? Kan vi vente enda mer – eller nedgang?» Han tok seg selv friheten ved å umiddelbart svare på disse tre spørsmålene: «Det vet vi ikke. Det har vi aldri visst. Det vil vi aldri få vite».

Christies poeng var at det å måle kriminalitet er umulig. Det er umulig fordi det er så mange gale handlinger som aldri ender opp med å få navnet ‘kriminalitet’ hektet på seg. For at noe skal bli kriminalitet, i offisiell forstand, er det nemlig ikke nok at noen gjør noe galt – noen må reagere på det gale ved å forstå det som et lovbrudd, og så anmelde det.

Vi kan altså ikke vite sikkert at nedgangen i registrert kriminalitet skyldes nedgang i det reelle omfanget av kriminalitet. Nedgangen kan jo også skyldes at færre lovbrudd blir oppdaget og anmeldt, eller at politiet prioriterer sine ressurser annerledes. Men selv om vi bør være forsiktige med å slå fast at kriminaliteten synker, så kan vi i det minste trøste oss med at det er lite belegg for å si at den øker.

Kristian Mjåland er førsteamanuensis i sosiologi ved UiA, og bor i Kristiansand. Han er særlig interessert i straff, fengsler og rus, men som sosiologer flest er han nysgjerrig på det meste.