De aller fleste store kostnader kan vi unngå eller beskytte oss mot.

Vi kan velge å ikke bruke bilen når drivstoffprisene er høye. Vi kan utsette tannlegetimen når det røyner på. Vi kan sløyfe sydenturen eller teaterforestillingen eller 50-årsfeiringen. Vi kan velge å tone ned julefeiringen, prioritere gaver til de aller viktigste og finne måter å gjøre julekosen rimeligst mulig. Vi kan velge å kjøpe billigere dagligvarer og brukte møbler eller klær. Eller vi kan velge å la være. Spare godene til en gang de totale utgiftene er mer overkommelige.

Vi kan svelge stoltheten og selvrespekten og kontakte en hjelpeorganisasjon.

Men vi kan ikke la være å bruke strøm!

Ragnhild Wennberg. Foto: Jacob J. Buchard

Når selv nøkternt forbruk gir strømregninger som er helt vanvittige, og ikke minst når naboen har fått en faktura som, joda, kanskje er høyere enn i fjor, men som ikke sprenger budsjettet for de neste tre månedene - og for ikke å snakke om når vi vet at noen har klart å trikse med forbruk og strømstøtte i den grad at de får penger tilbake på strømregningen – da er det søren meg noe riv ruskende galt et sted.

Det er bisart å høre på debatten om fattigdom og statsbudsjett. Bostøtten skal bedres, og pensjonistene skal få noen hundrelapper ekstra i måneden.

Det vitner om en god intensjon, men ikke særlig mye innlevelse i hvilken krise folk står i her og nå.

I de enkelte kommunene finnes det massevis av gode tiltak og frivillige organisasjoner som samler inn og deler ut mat, klær og julegaver.

Men hvor ille må det faktisk blir før den enkelte av oss går til Matsentralen og henter en pose dagligvarer? Hvor galt må det bli før vi har rett på bostøtte? Hvor dårlig stelt må det bli før vi søker økonomisk nødhjelp? Og er noen i det hele tatt klar over at det er både dager og uker å vente på saksbehandlingen av de mest grunnleggende ytelsene i Nav?

Vidar Udjus refererer i sin kommentar til redegjørelsen Nav hadde til formannskapet denne uken. Der fremstilles Nav-systemet som både overkommelig og behjelpelig. Dette står i kontrast til historiene jeg hører. Kanskje de som opplever ventingen, silotankegangen og dokumentasjonskravene i Nav som for utfordrende, skulle fått den informasjonen formannskapet fikk?

For noen uker siden ble det delt en oversikt overstøtteordninger kommunen har for å hjelpe fattige. Listen ligger offentlig i politisk agenda og inneholder over tjue gode tiltak, men jeg har klødd meg i hodet og lurt på to ting: Hvorfor er denne oversikten lettere tilgjengelig for kommunens folkevalgte enn den er for de som trenger den?

Og er virkelig gratis besøk i Aquarama eller på Vest-Agder-museet det man trenger og søker om når inkassokravene hoper seg opp, kjøleskapet er tomt, og du står i nok en telefonkø hos NAV for å trygle og be om at de må behandle søknaden din raskere? Kreditorene står på døra di, du fryser og du er sulten, og du tenker en tur i vannsklia hadde gjort seg?

Kreditorene står på døra di, du fryser og du er sulten, og du tenker en tur i vannsklia hadde gjort seg?

De aller fleste vil klare seg selv. De færreste vil være overlatt til mistilliten og rapporteringsplikten vi møter i et NAV som utrolig nok vet alt om oss, uansett hva vi skriver inn og legger ved en søknad. Likevel må vi ved enhver kontakt med velferdssystemet oppgi den samme informasjonen på nytt og legge ved mye av den samme dokumentasjonen.

Det er et utmattende, ydmykende og byråkratisk system tilpasset de som kjenner det aktuelle lovverket og rettighetene - og ikke minst behersker språket.

Jeg drømmer om en velferdsstat som vil det beste for hver enkelt av oss. Om et sikkerhetsnett som tar imot oss når vi faller, og som løfter oss før vi faller for langt ned. Jeg drømmer om forbedrede og målrettede tjenester som kan skreddersys den enkelte og treffer behovene deres, også de som faller utenfor de definerte målgruppene, i stedet for at det hele tiden legges til tjenester som må lappes med andre halvgode løsninger.

Men aller først må vi anerkjenne virkeligheten: Det er faktisk helt på trynet feil at bestemor skal bli sosialklient for å betale en strømregning på 10.000. Da er det systemet rundt som svikter, og det er systemet som må stille opp, men det må tilpasses menneskene.

Det er faktisk helt på trynet feil at bestemor skal bli sosialklient for å betale en strømregning på 10.000.

Venstre har åpnet for lokale varianter og utprøvinger av borgerlønn. Dette håper jeg vi kan få inn i lokalprogrammet og gjennomført i neste periode. Det vil bidra til at vi treffer bredere og reduserer byråkratiet og behovet for koordinering av ytelser.

Frem til da må regjeringen åpne for å forenkle kravene for sosialstønad, slik partikollega Grunde Almeland tar til orde for, og slik vi gjorde det under pandemien. Det er helt nødvendig at vi får rask hjelp når vi trenger det, slik at vi unngår en nedadgående spiral med større økonomiske vansker mens vi venter.

Vi må våge å tenke nytt. Lytte til de som har skoene på. Være stemmen til de som ikke har noen. Og det er derfor jeg stiller til valg for Venstre.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.