Begge overlevde torpederinger, fangenskap og sult, og så kamerater bli drept på nært hold. Dette preget dem begge resten av livet, men der farfar brukte sine dyrekjøpte erfaringer til å fortelle og advare mot krig og ekstremisme, ble morfar krigsinvalid, fikk tidlig alzheimer og alkoholproblemer. Tilværelsen ble aldri den samme igjen.

I disse dager vises storfilmen «Krigsseileren» på norske kinoer. Den forteller historien om de over 30 000 norske krigsseilerne og deres familiers skjebne under og etter andre verdenskrig. Vi følger sjømannen Alfred, gift med Cecilia og nybakt trebarnsfar fra Bergen. Når andre verdenskrig bryter ut er han og kameraten Sigbjørn på jobb på et handelsskip midt ute i Atlanterhavet. De blir tvunget til å fortsette å seile i fronten av en krig de ikke har bedt om, i sivil og uten våpen. Mine bestefedres historier er lignende og vel så dramatiske, på hver sin måte:

Farfar, som het det samme som meg, skulle høsten 1939 egentlig ta skippersertifikat, men ble innrullet i marinen istedenfor. Han startet sin tjeneste om bord det gamle kongeskipet «Heimdal», som fraktet kongefamilien et lite stykke i deres flukt fra det nazi-okkuperte Norge.

Morfars krigsopplevelser vet vi mindre om, for han fortalte ikke. Eller kanskje snarere, han klarte ikke å fortelle

Deretter gikk ferden til Skottland, hvor han fikk opplæring som skytter, før det var rett ut i den brutale krigen om bord på ett av de 1000 skipene i Nortraship. Han hadde allerede opplevd nærkontakt med tyske fly da skipet han tjenestegjorde om bord på ble torpedert og sunket utenfor Malta. Heldigvis ble han plukket opp av et britisk skip, som fraktet ham og andre overlevende til Alexandria hvor han raskt kom ut på et nytt skip. I Indiahavet ble han tatt til fange av en tysk raider, og satt flere måneder som fange. Her var det blant annet rotter på menyen. På vei til Europa ble de utsatt for storstilt bombing, og fra bunnen av skroget kunne krigsfangene bare håpe på det beste.

Haagen Poppe har skrevet denne kronikken om sine bestefedre. Foto: Reidar Kollstad

Vel på land ventet et lengre opphold i krigsfangenskap ved Bremen, før han til slutt ble sluppet fri og ført tilbake til Norge. I Arendal ventet en familie som trodde han var død, vi har fremdeles dødsbudskapet min oldemor mottok.

Vel hjemme, ble han ikke liggende på latsiden, og involverte seg raskt i Milorg. Historien skal ha det til at en «god» tysker informerte min oldemor om at Haagen burde ta seg en lang ferie dagen før hans gruppe ble opprullet. Han kom seg så over til Sverige, og ferden over kjølen skal ha vært med en jødisk kvinne på ryggen. Hun drev og bar på en stor kake som gjorde farfar mektig irritert, så han slang den ut på et tjern, hvorpå den jødiske kvinnen ble helt fortvilet. Den inneholdt antagelig hennes verdisaker. Fra Sverige gikk ferden til England, hvor han nok en gang ble innrullet i marinen, og tjenestegjorde om bord på britiske minesveipere frem til våren 1946. En heroisk historie som er verdt å fortelle.

Morfars krigsopplevelser vet vi mindre om, for han fortalte ikke. Eller kanskje snarere, han klarte ikke å fortelle. Heldigvis forteller arkivene litt: Også han dro til Skottland for å bli skytter, og tjenestegjorde på dekk på en rekke Nortraship-båter. Men han unnslapp de mest dramatiske hendelsene, og kunne mønstre av og på skipene på normalt vis.

Etter krigen fortsatte begge å seile, og var gjerne ute i flere år av gangen uten å møte sin familie. Det var ikke uvanlig at de små barna ikke kjente igjen sine fedre da de kom hjem fra sjøen. Farfar klarte seg godt, ble kaptein og begynte på sine eldre dager å reise rundt på skoler for å berette om sin krigstid. Det er mye mulig den preget ham, men det kunne man i liten grad merke utad.

Morfar, på sin side, fikk den etterkrigstiden så altfor mange andre krigsseilere fikk, og var som regel full og pengelens da han kom hjem. Hvorfor han taklet påkjenningene langt dårlig, kan man bare spekulere i. Mange år siden fikk han tilsendt en medalje i posten, men aldri en reell anerkjennelse av hva hans bidrag hadde betydd for Norge og hvilken kostnad dette hadde hatt for ham som enkeltmenneske. Den lille erstatningen gjorde heller ikke opp for all den skaden som var gjort. Det er ikke rart at mamma fikk et anstrengt forhold til sin far. En viktig og fortiet historie som er verdt å fortelle.

Jeg fikk aldri møte bestefedrene mine, de døde lenge før jeg ble tiltenkt. Men jeg er umåtelig stolt av dem. Begge to. To menn med ulik bakgrunn, ulik krigserfaring og med to ulike liv i etterkant. To menn som bidro til at vi i dag kan leve frie liv, men som aldri fikk den anerkjennelsen de fortjente i sin samtid.

Nå, 80 år etter krigen og henholdsvis 35 og 42 år etter de døde, kommer storfilmen som forhåpentligvis kan rett opp noe av den uretten som ble begått mot krigsseilerne. Oppvoksende generasjoner, i både inn- og utland, må kjenne til deres avgjørende bidrag til norsk og alliert frigjøring, og mot nazistenes fryktelige skrekkregime. Vi må aldri glemme vår historie eller den innsatsen som gjør at vi lever i et fritt land og på et kontinent hvor vi velger forbrødring, demokrati og frihet fremfor hat, vold og undertrykkelse. Ikke minst i en tid hvor nye, unge europeiske menn blir sendt til fronten uten mål og mening.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.