«Demokratiet, det er oss» er tittelen på en ny bok skrevet av Jette F. Christensen. Hun representerte Arbeiderpartiet på Stortinget fra 2013 til 2021, og har sittet i Europarådet og vært engasjert i andre internasjonale oppdrag som politiker.
Christensen begynner boken nærmest med et slagord om at «kamp for demokrati ute er kamp for demokrati hjemme», og skriver mye om hva slags institusjoner vi trenger for å sikre at demokratiet overlever i en verden hvor stadig flere land går i ikke-demokratisk retning.
I den sammenheng er hun ikke bare opptatt av hva som foregår langt borte, eller i land i våre nærområder som for tiden utfordres med hensyn til demokratiske spilleregler, det vil i første rekke si Polen og Ungarn. Hun skriver også om utfordringer det lokale demokratiet står overfor her hjemme, og det eksempelet hun bruker mest plass på er Kristiansand.
Tittelen på kapittelet hvor Kristiansand inngår er «En delt virkelighet», og det første temaet hun tar opp her er pressens rolle, eller mangel på sådan, i en potensiell nedbrytning av demokratiet: «Å politisere presse eller legge den under politisk kontroll er et utbredt virkemiddel blant autokrater», skriver Christensen.
En autokrat defineres ofte som en selvherskende person som har uinnskrenket makt og kan handle uhindret av lover. Vi er ikke helt på det nivået i norsk politikk, men Christensen peker likevel på noen utfordrende trekk ved måten enkelte norske politikere har forsøkt å diskreditere den redaktørstyrte pressen på.
Eksemplene hun trekker frem er mange, men en henvisning til Senterpartiets Geir Pollestad illustrerer godt hennes poeng. Han skal ha sagt til VG at «pressen ikke driver maktkritikk, men representerer en elite med en egen agenda» (14. mai 2023).
Et slikt syn på den redaktørstyrte pressen forbindes ofte med såkalte populistiske holdninger i politikken, og anses som en årsak til at sosiale medier har fått en langt viktigere posisjon i den politiske kommunikasjonen enn tidligere.
Eksempelet Christensen bruker her, er Sørlandsnyhetene. Det kaller hun «et tilfelle av hvordan svekket tillit til redaktørstyrt presse kan destabilisere en hel politisk kultur». Etter valget i 2019 erklærte Sørlandsnyhetene valgseier i Kristiansand. Slagordene var: «Full seier for folket. Pampeveldet styrtet. Nederlag for fiffen» (s. 112-113).
Etter valget i 2019 erklærte Sørlandsnyhetene valgseier i Kristiansand. Slagordene var: «Full seier for folket. Pampeveldet styrtet. Nederlag for fiffen».
Kampen om kunstsiloen og hva Kristiansand kommune ville komme til å sitte igjen med av regning for å huse den senere oljefondsjefen Nicolai Tangens kunstsamling, ble et uttrykk for «en delt virkelighet» der det etablerte politiske miljøet og deres støttespillere i AMK-eliten ble imøtegått av «en folkelig motstand» som i utgangspunktet ble mobilisert i sosiale medier.
Jan Erik Grindheim
AMK-eliten er et begrep min tidligere kollega professor Ulf Lindström har funnet opp, og det står for en kombinasjon av akademia, media og kulturarbeidere. Et typisk elitefenomen, ville nok noen si, hvor Fædrelandsvennen i kunstsilosaken definitivt inngikk på det etablertes side og ifølge sine motstandere på Facebook ikke drev maktkritikk, men representerte «en elite med en egen agenda», for å låne Pollestads ord.
Samtidig er det ikke tvil om at stemmer som skaper splittelse, får uforholdsmessig mye plass i det offentlige rom og selv inn i delvis lukkede rom som et kommunestyre. Christensens anliggende er likevel ikke å kritisere slike antielitistiske holdninger og bevegelser som vi så utvikle seg til de grader i Kristiansand bystyre i forrige periode, godt støttet av Sørlandsnyhetene. Hun ber oss i stedet om å prøve å forstå den kritikken som reises fra populistiske miljøer og trekke veksler på disse miljøene for å styrke vårt demokrati snarere enn å svekke det.
For demokratiet, det er oss, og slik hun definerer det er det til syvende og sist en garanti for hver og en av oss og vår verdighet som enkeltmennesker. Men hva var egentlig målet med Sørlandsnyhetene, spør Christensen: «Var det å påvirke valget, støtte kunstsiloen eller ødelegge for enkeltpersoner i lokalpolitikken?»
Hva var egentlig målet med Sørlandsnyhetene, spør Christensen: «Var det å påvirke valget, støtte kunstsiloen eller ødelegge for enkeltpersoner i lokalpolitikken?»
Selv vårt lokale demokrati er sårbart i møte med det Christensen kaller «en uredigert offentlighet som få benytter seg av og som er lett å manipulere». Det er vi flinke til å fortelle andre land, men kanskje ikke like flinke til å ta et oppgjør med her hjemme.
Og så åpner jo kunstsiloen snart! Det kommer til å gi Kristiansand et fantastisk museum i et ikonisk bygg arkitektene Sverre Aasland og Arne Korsmo fikk en pris for i 1939. Tenk at Kristiansand fikk en slik kunstsamling til disposisjon, og at noen klarte å bevare siloen og skape noe så stort. Det er vel også en del av demokratiets styrke?