Askeonsdag varsler 40 dager med faste

I middelalderen ga kirken og katolsk kristendom rammer for livet til folk flest – i hverdag, høytid og høytidsforberedelse. Før langfasten kom tre intense dager med mye og god mat og drikke, lek og moro. Kirken aksepterte at folk festet før de omstilte og forberedet seg til årets største høytid, påske.

Etter hvert ble fastelavn en fellesbetegnelse for fastelavnssøndag, blåmandag og feitetirsdag. I Sør-Europa ble fastelavn kalt karneval. Det betyr farvel til kjøtt. Siden både kjøttmat og kjødets lyster skulle forsakes i 40 dager, ble det festet heftig før. Opptog, utkledning og narrestreker hørte med. Kirkens menn og andre øvrighetspersoner måtte tåle satire disse dagene.

Blåmandag betyr nå dagen etter en rangel, men navnet viser til en kirkelig handling. Denne mandagen ble alteret dekket med et blått klede. Prester og munker begynte fasten, et par dager før andre. I praksis kunne blåmandag også fungere som dagen derpå, og i Tyskland var det vanlig å gi tjenestefolk fri. De var likevel ikke så arbeidsføre.

Feitetirsdag var selve fråtsedagen. Da gjaldt det å spise seg opp for å ha noe å tære på i langfasten. Sju måltider kunne presses inn før fasten startet om kvelden.

Askeonsdag var den første fulle fastedagen. Faste kommer av ordet fast, og fra nå av skulle alle holde fast ved kirkens regler for forberedelse. Livsførselen måtte legges om og sinnet stemmes til høytid. Anger og oppgjør hørte med. Bot kalles det.

I møte med troens største hendelser burde en ikke bli distrahert av jordisk glede og nytelse. Jesus ofret alt. Da måtte menneskene forsake noe. Kristent sett ble boten betalt i påsken da Jesus gjorde opp for alt som var gått sund (herav ordet synd). Det fritok ikke menneskene fra å gjøre bot så langt det rakk.

Men hvorfor 40 dager uten kjøtt og sex? En høytid skulle skille seg ut fra det lave og dagligdagse og krevde grundig forberedelse. I bibelske fortellinger går 40-tallet igjen før store og viktige hendelser.

Jesus fastet i 40 døgn før han begynte å forkynne offentlig. Etter oppstandelsen viste han seg for disiplene i 40 dager før han vendte tilbake til Gud. Dette lyder som ekko fra jødisk tradisjon. Moses fikk for eksempel livet sitt delt inn i tre perioder på 40 år. Han var 40 døgn på fjellet da han fikk de ti bud, og han ledet israelsfolket i 40 år i ørkenen.

Og hva med aske på askeonsdag? I Bibelen minner aske og støv om jord og død. Da Adam ble jaget ut av Edens hage, lød ordene: «Støv er du, og til støv skal du vende tilbake». Aske og støv knyttes også til sorg og bot. Job angret «i støv og aske», og Jesus snakket om å kle seg i «sekk og aske».

Derfor tok folk i middelalderen på seg botsklær på askeonsdag. De gikk i sekker eller løsthengende plagg av grovt og simpelt materiale, og de strødde aske i håret eller malte seg med askekors i pannen. Korset symboliserte eierskap og minnet om dåpen. Den døpte tilhørte Jesus. Askekorset var «seglet», Jesu eiermerke. Korsmaling på pannen er fortsatt del av den katolske kirkes liturgi for askeonsdag.

Da reformasjonen kom til Norge i 1536–37, ble de katolske fasteskikkene forbudt. Martin Luther mente at faste handlet mer om å dele mat med andre, enn om å spise lite selv. Faste dreide seg om gode gjerninger og indre forberedelse.

Befolkningen var mindre innstilt på å kutte ut de gamle skikkene og fortsatte lenge omtrent som før. Det gjaldt særlig i bygdene.

Utkledning og karnevalsopptog var likevel ikke vanlig i Norge før i vår tid. Fastelavnsriset var derimot i bruk på fastelavnssøndag, men ikke til pynt som nå. Barn kunne rise de voksne, og ungdom riste hverandre. Selv tjenestefolk kunne angripe husfolket med riset.

Den som ble vekket av rising, skulle stille med god bakst – forløperen til dagens fastelavnsboller. Riset var et gammelt fruktbarhetssymbol. Samtidig kunne rising minne om at Jesus ble pisket.

I Norge ble feitetirsdag også kalt fleskedagen eller sjumålsdagen. Etter all spisingen veide mange seg, for så å veie seg igjen på langfredag. Vekttap viste fromhet. Unnasluntrere kunne jukse med å ta på tunge klær eller legge stein i lommene på askeonsdag.

Denne dagen var det også vanlig å steke brød i asken, eller å blande aske i maten. Vondt skulle det smake. Selv lenge etter reformasjonen hendte det at folk avsto fra kjøtt i hele langfasten.

Nå er askeonsdag ikke regulær gudstjenestedag i Den norske kirke. Men dagen har faste tekster, og noen menigheter holder kveldsgudstjeneste. I den liturgiske bønnen heter det: «Lær oss å holde faste slik du vil. Gjør oss utholdende i bønnen, trofaste i kjærligheten og helhjertet i kampen for rettferd.»

Den katolske kirke har på sin side lempet på de gamle fastereglene. Gavmildhet, fordypning og det å gi avkall på noe en liker ekstra godt, er nå viktigere enn mange konkrete regler. Det er lutheranere og katolikker enige i.