Alle elevene i kristiansandsskolen fikk for kort tid siden tilgang til et stort utvalg verktøy basert på språkmodellen ChatGPT 3.5 fra selskapet Open AI. Intensjonen er god, og skolen signaliserer med dette at de er «framme i skoa» når det kommer til bruken av kunstig intelligens (KI).
Vi underviser og forsker i lærerutdanninga, og vil gjerne komme med noen kritiske innspill til en slik revolusjon i skrivinga og i tekstene skolen benytter seg av i opplæringa.
På nettsidene sine skriver Kristiansand kommune at «En språkmodell kan være en digital assistent i arbeidet på skolen, har gode allmennkunnskaper og er tilgjengelig 24/7». Her vil vi innvende at en språkmodell kan ingen ting i seg selv. Den er en statistisk modell for hvilke ord som sannsynligvis kommer etter hverandre. Den baserer seg på eksisterende tekst. Etter hvert som modellene blir trent opp på stadig mer tekst, blir de stadig bedre til å beregne hvilke ord som kommer etter hverandre. De har i seg selv ingen kunnskap, ingen selvstendig viten, men er gode på statistikk. Og siden det er en språkmodell, vil den videreføre de samme skjevheter (og fordommer) som ligger i treningsmaterialet, og med stor tilforlatelighet og selvsikkerhet skrive om ting som ikke er sant.
Å lese og skrive er å tenke. Det finnes ingen snarvei dit.
På nettsidene står det videre at KI både er «et utjevnende verktøy» og sørger for «bedre tilpasset opplæring» og «tilpasning til samfunnet rundt oss». Under den siste overskriften fremheves det blant annet at «Elever (og lærere) får hjelp til å uttrykke meninger og til å fremme disse i aktuelle situasjoner og ulike former». Vi tviler heller ikke på at språkmodellene er «flinke» hjelpere. De kan gi oss fullstendig tekst og kan slik være en snarveg til skriving. Ikke alle liker å skrive. For mennesker med lese- og skrivevansker kan KI-assistanse være fantastisk. En tekst full av skrivefeil og svak struktur kan bli rydda og vaska og budskapet kan bli tilgjengelig i riktig sjanger eller form.
Men: Å skrive er også en måte å tenke på. Når en skriver, får en oversikt over hva en vet og hva en ikke vet. Skrivinga kan også være en måte å bli bedre kjent med sin egen fantasi og sitt eget tanke- og følelsesliv. Skriving er noe en utvikler gjennom å prøve og feile. Elevene må få skrive mange tekster, fulle av både feil og mangler, for å utvikle seg som skrivere. Når vi overlater selve skriveprosessen til språkmodeller, vet vi rett og slett ikke hva som skjer med skriveferdighetene og med skriving som en måte å tenke, føle og å erkjenne på.
Når en får hjelp av en skriverobot, som skriver kjemperaskt og tilsynelatende feilfritt, er det essensielt å kunne lese godt og å kunne vurdere det en leser. Lesing krever også en kritisk bevissthet, for eksempel om at tekstene som modellene er trent opp på, har innebygde skjevheter. Vi ser det tydelig i de KI-baserte bildegeneratorene, slike som Dall-E og Midjourney. De fremstiller typisk ledere som eldre hvite menn, menneskekropper som overjordisk veltrente og terrorister som personer med arabisk utseende. Bruk av KI innebærer også en del andre etiske dilemmaer, som etter hvert er godt belyst, som høyt energiforbruk og bruk av underbetalte «tekst- og bildevaskere» til å sortere ut uheldig innhold fra treningsmaterialet til bot-ene.
Skolen er selvfølgelig ikke en isolert øy, og vi erkjenner at KI-assistert skriving vil bli en ny måte å skrive på i mange virksomheter. Men for å få gode svar må en stille språkmodellen gode spørsmål, noe som igjen fordrer gode skriveferdigheter. Dette har raskt utviklet seg til en egen kunstart – og en hel industri innenfor enkelte områder, som selger ulike typer «prompt» eller ledetekster til å mate språkmodellene. Altså må noen fremdeles kunne skrive, gjerne assistert av KI, men hvor mye skrivetrening får en når KI skriver mange ganger raskere og tilsynelatende mye bedre? Dette framstår foreløpig som et dilemma.
Å påstå, slik Kristiansandsskolen gjør, at en språkmodell har gode allmennkunnskaper og at teknologien er et utjevnende verktøy er ikke bare misforstått, men kan også bidra til å spre misforståelser. Tvert imot er det slik at elevene trenger gode skriveferdigheter for å kunne lage ledetekster, de må ha gode leseferdigheter for å lese tekstene som blir produsert, og de må ha gode allmennkunnskaper for å kunne vurdere innholdet i tekstene De elevene som er gode til å lese og skrive, vil kunne benytte seg av språkmodellen, mens de elevene som strever med lesing og skriving, vil streve med å bruke den. Slik sett kan ChatGPT, dersom den brukes ukritisk, bidra til det motsatte av utjevning.
Framover må skolen gi elevene både gode lese- og skriveferdigheter og god allmennkunnskap, slik at de kan vurdere det som blir generert av modellene. En kan ikke lese og vurdere en tekst dersom en ikke forstår premissene for teksten en skal lese.
Vi ønsker oss et edruelig syn på hva KI kan bidra med i skolen, og hva den ikke kan bidra med. Og vi må anerkjenne at både lese- og skriveferdigheter og faktakunnskaper fortsatt vil være essensielt. Å lese og skrive er å tenke. Det finnes ingen snarvei dit.