Som ansatt i kommunen hører jeg om skjebner blant ansatte og familier som er hjerteskjærende. Klart det gjør inntrykk. Hva gjøres politisk her?
Demokratene og Frp reagerer med sjokk og vantro på Kristiansand kommunes reisekostnader.
Er det noen jeg virkelig unner en avdelingstur til Danmark, så må det være renholdere i byggdrift. Opp på pallen med dere som har stått i frontlinjen i pandemien, men ikke vært dem som har nådd igjennom i media med den høyeste røsten til å si nettopp det. Har dere tenkt på paradokset at det også er kommunalt ansatte som står i matkøen nå? Som for første gang sliter med å få endene til å møtes?
At det er flere ansatte i kommunen som kombinerer AAP/uføretrygd med en prosentdel de kan klare å jobbe. Og at en 100 prosent stilling også er vanskelig å leve av i disse dager. Kan det å få til noe faglig på tur eller samling for en avdeling føles som et snev av å virkelig bli satt pris på, at vi har fokus på pasientsikkerhet og god kvalitet, at kunnskap kan løse utfordringer? Budsjettene er stramme, men vi skal rekruttere, jobbe kunnskapsbasert og gjøre mer av det som virker. Et godt arbeidsmiljø mener jeg har store positive ringvirkninger. Et høyt faglig nivå likeså.
Klart vi skal tåle å bli sett i kortene, tåle kritikk og bli stilt spørsmål ved vurderinger som er gjort. Men jeg undrer meg om det blir mer penger og mat til de/oss «nyfattige» ved at man kutter ut faglige jobbreiser med faglig fokus, kurs og samlinger? Spesielt til en gruppe ansatte som sjelden er på slike turer i forhold til andre enheter/grupper. Kunne ressursene og de mange hundre millionene som brukes på en mulig oppsplitting av kommuner og fylker vært spart og brukt på verdige levekår for dem som har minst?
Er dette en riktig forvaltning av pengene, undrer jeg meg? Vi har nok av eksempler på politiske hendelser også. Økonomiske beslutninger som ikke tåler å se dagens lys. Hvilke signaler sendere politikerne da? Sjokk og vantro kan gå begge veier her.
Vi er alle tjent med å bli stilt spørsmål ved og legge frem kortene hvis det er noe det stusses over. Åpenhet, være transparent, intet å skjule her. Her mener jeg kommunen er god. Men kan vi bli bedre og mer kritiske? Selvsagt. Mitt inntrykk er at i spesielt helse og mestring og oppvekst stilles det spørsmål ved hver krone som brukes. 85 prosent av budsjettet i disse enhetene brukes på lønn. På omsorgssentrene skal mat, medisiner og forbruksmateriell dekkes av det resterende.
Det sier seg selv at prosentandelen til å dekke annet ikke er stor.
Det er høyt fokus på økonomisk bevisstgjøring, og vi skjønner at alle monner drar. Men vi må ikke slutte å investere i menneskene som jobber der.
Er det en ting jeg virkelig skulle ønske meg, hvis først hver krone skal gjennomgås, så var det heller en gjennomgang i rettferdigheten i tildelingen av midler for å dra på fagturer/samlinger/kurs o.l. for alle enheter i kommunen. Vi i helse og mestring er absolutt ikke enheten som er bortskjemt med fagturer, kurs o.l. og er blant de som kutter og endevender hver bleie og melkekrone for å hjelpe på den økonomiske krisen vi er i. Vi er en døgndrift som så vidt møter hverandre i døra som kollegaer. Vi har et stort behov for å møtes alle sammen. Men får det sjelden til.
Vi gir avkall på hotell, reise, middag m.m. nettopp for å spare inn på det vi er satt til å gjøre.
Torsdag 17. november hadde vi en digital konferanse i vår enhet på et møterom. Flott alternativ til å reise og spare kostnader. Sykehjemskonferansen 2022 gikk av stabelen i Oslo. Vi gir avkall på hotell, reise, middag m.m. nettopp for å spare inn på det vi er satt til å gjøre. Men det er ikke ensbetydende med at alle i kommunen skal slutte å ha fagturer og ha alt digitalt! Det digitale tar bort mye av det medmenneskelige. Men det spares med glede hvis det betyr at andre kan få lov og det blir jevnt fordelt. For det betyr nemlig at det er håp for at det kan bli vår tur til å dra på fagtur eller ha heldagssamlinger. Håper vi.
Det gjør helt enormt mye for samarbeidet i avdelingen, for trivselen og samholdet, utvikling av teamfølelsen, at vi er et lag. Det vi får igjen i form av kulturbygging og organisasjonsutvikling i tillegg til forebygging av sykefravær har en stor skjult investering. Sykefravær koster kommunen enormt. Å være mellomleder for en 24 timers døgndrift i helse, kommune eller sykehus, hvor du ikke møter alle dine ansatte hver dag på grunn av turnus, krever stor innsats for å opprettholde en god jobbtilfredshet. Forskning viser at vitalitet og læring henger sammen (Spreitzer,G. 2005). Høy trivsel på jobb motvirker utbrenthet, bidrar til lavere sykefravær, færre legebesøk, høyere arbeidsinnsats, større personlig utvikling og lavere helsekostnader for samfunnet. Det fører til økt sannsynlighet for å stå i jobben, stabilitet i personalgruppen, gjør rekruttering enklere og styrker kvaliteten på omsorgen. Det henger sammen med parametere for jobbtilfredshet og trivsel. Det er en investering for fremtiden og en forebygging for alt det nevnte over.
Vi trenger all den drahjelp og motivasjon vi kan få for å kunne bygge et lag og skape en vi-følelse fremover. Spesielt etter disse krevende årene med pandemi og kommunesammenslåing. For det ser ikke ut til å bli skyfri himmel med det første.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.