Hvis vi vil

Nest etter Oslo er Agder dermed det fylket i landet – sammen med Vestfold og Telemark – hvor flest barn vokser opp i fattigdom. Følgene av dette er store både for enkeltmennesket og for samfunnet. Bystyrerepresentant i Kristiansand, Robin Hansson, beskriver i sin kronikk i Fædrelandsvennen 2. august hvordan en oppvekst preget av fattigdom er en oppvekst med begrensede muligheter.

Det handler om mer enn å ha for lite penger. Et liv i fattigdom er et liv med for mange mennesker i samme bolig, et liv uten votter når du trenger det, eller støvler med hull i. Fattigdom er et liv med konstante prioriteringer; regninger som må prioriteres ut fra betalingsfrister og hvor mange inkassovarsler som er gitt. Et liv i fattigdom er stressende og psykisk utmattende.

Vi vet også at barn i familier med såkalt «lavere sosioøkonomisk status» sover mindre enn andre barn. Det er grunn til å tro at det henger sammen med et generelt høyere stressnivå der hjemme. Fattigdom fører til ulikhet og kan være en kilde til sosial uro og politisk opprør. Sagt enkelt: mindre fattigdom gir bedre og mer meningsfylte liv, for den det gjelder og for samfunnet som helhet.

Dette er hverdagen for svært mange barn i Agder. Tall fra Folkehelseinstituttet (2021) viser at 13,5 prosent av alle barn i Agder lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Det er over 8000 barn, bare i Agder. Hvordan skal vi få dette tallet ned?

Politikerne våre og hvilke valg og prioriteringer de tar spiller selvsagt en viktig rolle. Både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Avgjørelser på Stortinget, fylkestinget og i kommunestyrene kan gjøre en stor forskjell for disse barna og deres familier.

Vi må heller ikke glemme de barna møter i hverdagen, og hvilken rolle en selv kan spille i deres liv som lærere, barnehageansatte, politi, trenere, foreldre – ja, alle andre.

I Ungdataundersøkelsen 2022 ble 17.000 barn og unge i Agder spurt om hvordan de har det. Analyser av tall fra undersøkelsen forteller oss at barn og unges utvikling påvirkes av hvordan det går der hjemme, og hvordan det går på skolen og fritiden. Alle som treffer barn og unge i barnehage og på skole har derfor en av de viktigste jobbene når «alle former for fattigdom skal utryddes i hele verden», bærekraftsmål nummer 1. Men det krever bevisste og trygge voksne. Hvordan du møter hvert enkelt barn, uavhengig av hvor du treffer det, hvordan det går kledd, snakker eller ser ut, betyr noe. Trygge voksne som ser hver enkelt, er snill – men tydelig – kan utgjøre den store forskjellen for den som trenger det mest.

Når skoledagen er ferdig, trer en ny arena frem; fritiden. En oppvekst i fattigdom er en oppvekst med begrensede muligheter, kanskje spesielt på fritiden. Deltakelse i fritidsaktiviteter for barn og unge er et viktig middel for å bekjempe fattigdom. Alternativet er verre; opplevelse av utenforskap, ikke høre til, være annerledes. Opplevelser fra barndommen setter seg og blir med videre i livet, og forsterkes av nye og lignende opplevelser av utenforskap gjennom livet.

I Agder som helhet er omtrent halvparten av ungdommene med på en organisert fritidsaktivitet. Blant dem som ikke er med finner vi at det er flest fra familier med lav sosioøkonomisk status. For å delta trengs det penger og kapasitet. Penger til kontingenter, treningsavgifter, utstyr og turer. Kapasitet til å ha oversikt over påmeldingsfrister, informasjon i Spond og på Facebook-grupper, dugnader og støtteordninger. Trygge voksne som ser og forstår, inviterer med, forteller om støtteordninger og som forklarer litt ekstra kan utgjøre en stor forskjell for barna våre.

Men det er i hjemmene den største påvirkningen av barn og unges utvikling foregår. Derfor er foreldres kapasitet til å støtte sine barn helt avgjørende i arbeidet mot fattigdom. Ifølge Ungdataundersøkelsen sier de aller fleste barn og unge i Agder at de har en god relasjon til foreldrene sine. Likevel er det 4 prosent som ikke kjenner seg igjen i utsagnet: «foreldrene mine pleier å vite hvor jeg er og hvem jeg er sammen med på fritida».

Også her skjuler det seg en mulig barriere for å delta i samfunnet. Foreldres kapasitet til å følge opp egne barn henger tett sammen med fattigdom. Et sterkt nettverk av foreldre som kjenner hverandre og snakker godt sammen, forhindrer mobbing og skaper inkluderende skole- og fritidsarenaer. Men fattigdom stjeler fra kapasiteten til å melde seg på og bli med i nettverket. Ikke fordi man ikke vil, men fordi det er så mye som gjør det vanskelig å være med. Dermed blir vennegrupper, bursdager og følgegrupper nedprioritert eller uteglemt. Forskjellene forsterkes. Foreldre som heier på hverandre, inviterer hverandre med, tilbyr en plass i bilen på vei til neste foreldremøte, kan utgjøre en stor forskjell for barna våre.

Det finnes ikke vanskelige barn, men det finnes barn som har det vanskelig. Hver gang du møter et barn kan du påvirke i en eller annen retning. Her har du en mulighet til å bidra til en by, en bygd, et Agder uten fattigdom. Vi kan hvis vi vil.