Kunnskapsgrunnlaget

Tidligere har Statsforvalteren utredet tilråding om at ikke bare S/S, men også fire andre kommuner må sammenslås med Kristiansand; at Agder kun skal ha fem kommuner – dvs. at 25 skulle nedlegges. Saksbehandlingen har vært gjenstand for sterk mistillit.

Kunnskapsgrunnlaget gir ingen informasjon om det som for svært mange i S/S er det aller viktigste når de skal si sin mening om saken, nemlig hvorfor Statsforvalteren kategoriserte Songdalen som en ja-kommune til sammenslåing, hvilket la grunnlaget for at Stortinget la ned S/S på feil grunnlag.

Begge kommunestyrene i S/S fattet nei-vedtak. Kun hvis Søgne vedtok ja, var Songdalen positive, og vedtaket hadde også en utløpt tidsfrist. I folkeavstemninger, innbyggerhøringer og meningsmålinger var 2/3 av innbyggerne mot storby.

Stortinget hadde forut for sitt vedtak vedtatt at sammenslåing skulle skje frivillig – dvs. at kommunens lokaldemokrati skulle bestemme – og Høyre, Frp og Venstres kriterier for bruk av tvang var «i helt spesielle situasjoner» der en kommune sperret.

Hadde Songdalen blitt kategorisert som nei-kommune i saksfremstillingen, den inneholdt også tre andre klanderverdige forhold, ville S/S ikke blitt nedlagt. Feil vedtak, enten det gjelder politiske vedtak eller domsavsigelser i straffesaker, skal tas opp på nytt; kostnadsargumentet blir underordnet. Dette er en kjerneverdi i både en rettsstat og et demokrati, og heldigvis har regjeringen nå gitt innbyggerne i S/S mulighet til å si sin mening på nytt.

Og om vi legger til grunn, slik noen hevder, at vedtaket i Songdalen er et ja (hvilket er mot dets ordlyd) – så er likevel Songdalen en nei-kommune. Ordføreren stadfestet skriftlig at kommunestyrerepresentantene «helt sikkert» hadde ulike oppfatninger av vedtaket; at noen oppfattet det som et ja, noen nei. Det ble også bekreftet fra flere av dem. Et slikt tvetydig, og ikke minst selvmotsigende vedtak, har ingen legitimitet til å kunne nedlegge to kommuner. Det kan ikke forsvares overfor innbyggerne og skulle vært omformulert og stemt over på nytt. Da det ikke skjedde, må lokaldemokratiets andre hovedkomponent avgjøre, nemlig folkeavstemningen (som også ble understøttet av både høring og måling).

Statsforvalteren anslår at en deling kan ha en kostnad i området 250 - 400 mill. kr, sjansen er altså like stor for 250 som 400. Regjeringen har forpliktet seg til at staten skal dekke «nødvendige og direkte kostnader til delingen», og hva angår Ålesund dekke samtlige dokumenterte delingskostnader i deres søknad inkl. 190.000 estimerte/interne arbeidstimer (minus 6 mill.) – hvilket, for Kristiansands del, anslagsmessig kan bety 340 mill. kr. Kostnadene for at S/S kan bli egne kommuner igjen – og det som er Kristiansand kommunes anliggende – er altså en eventuell differanse i delingskostnader mellom det staten mener er nødvendige delingskostnader og det kommunen mener er nødvendige, delingsrelaterte kostnader. At Kristiansand vil få dekning på nivå med Ålesund – ordfører var her «glad» og varaordfører «veldig godt fornøgd» med statens tildeling – er sannsynlig, og uansett vil en differanse ikke ha nevneverdig innvirkning på Kristiansands økonominivå der det antas driftsunderskudd i perioden 2023-26 og lånegjeld på 9 milliarder.

Og det var da veldig til bekymring som nå popper opp for bruk av statlige penger – som regjeringen gikk til valg på, og vil bevilge, overfor S/S. Hvor var bekymringen da maktmisbruket mot S/S skjedde? Som direkte følge av sammenslåingen har Kristiansand belastet staten med sju typer tilskudd – fire via inntektssystemet, tre engangsmessige – beløpsmessig betydelig over Statsforvalterens delingsanslag. Da forkjemperne for sammenslåing fikk ut storbymidler til gamle Kristiansand på kr 66 mill., sågar to år før byen ble storby, lot en smilende ordfører seg avbilde med ordene, «et fint puff», «en gladmelding».

Kunnskapsgrunnlaget bærer sterkt preg av Statsforvalterens tidligere tilrådning om at seks kommuner bør sammenslås med Kristiansand. Storbyens ulemper tones ned og unnlates, S/S sine fordeler som egne kommuner likeså. Eksempelvis kan statsforvalter heller ikke denne gang innse at S/S vil få et betydelig styrket lokaldemokrati, hvis de får tilbake sine egne kommunestyrer med 52 representanter, alle bosatt i S/S, fremfor å være en minoritet i Kristiansand bystyre.

Ved sammenslåingen skulle det også ha vært utarbeidet kunnskapsgrunnlag, det gadd man ikke. I gamle Kristiansand var innbyggernes engasjement minimalt og folkeavstemning uønsket politisk. Store sammenslåingskostnader ble unnlatt regnskapsført. Det er underlig at det som for storbyforkjemperne var så uviktig ved sammenslåing, er blitt så viktig ved deling.

Hva mener du? Du kan sende et debattinnlegg til debatt@fvn.no

Innlegget må være minst 1000 tegn, og kunne stå for seg selv.

Les mer her om hvordan du skriver et godt debattinnlegg.