Da Kristiansen ble dømt i 2002, var retten i god tro. At mindretallet i 2021 faktisk mente det ikke var noe nytt som ville ha gitt rimelig mulighet for frifinnelse, er langt vanskeligere å tro på. En juridisk holdbar bevisvurdering opp mot kravene til gjenåpning har tydeligvis måttet vike for å verne om kommisjonens mange avslag.
Spekulative slutninger
I rundspørringen tre dager etter drapene oppgav Kristiansen feil tidspunkt for Andersens besøk om kvelden. Han nevnte heller ikke omstendighetene rundt og møtet med en fritidsklubbleder i utkanten av Baneheia halvannen til to timer før drapene. Mindretallet hevder han løy, men fritidsklubblederen fortalte heller ikke politiet om møtet. Andre vitner forklarte seg også minst like uriktig. Løy de alle?
Videre hevder mindretallet at de to domfelte samkjørte sine forklaringer for å avtale alibi. Men å oppgi ulike tidspunkter for når de møttes, og å være alene hver for seg i store deler av det kritiske tidsrommet, er vel strengt tatt det motsatte av et alibi?
Hadde Kristiansen vært blant de 110 som meldte seg frivillig til å lete etter jentene, ville nok det også ha blitt brukt mot ham, siden skyldige ofte deltar i slike leteaksjoner. Men siden mindretallet synes systematisk å trekke spekulative slutninger i Kristiansens disfavør, hevder de derimot at det er et godt tegn på skyld at han ikke deltok.
Sentrale bevis ignoreres
Avhørsteknikken som ble brukt for å få Andersen til å legge hovedskylden på Kristiansen, har blitt slaktet og er for lengst forlatt av politiet. Mindretallet hevder like fullt at Andersen i det store og hele har forklart seg riktig.
Hvordan spiller så det sentrale mobilbeviset inn i vurderingen av Andersens troverdighet? Og hva med likhetstrekk ved drapene, og vitnet som avviste at Kristiansens iøynefallende sykkel stod der Andersen hevdet?
Alt dette blir ignorert.
I det hele tatt fremstår mindretallets argumentasjon som selektiv til det utspekulerte, og dermed også, juridisk sett, dypt uredelig. Ja, nøytral informasjon tas stadig til inntekt for konklusjonen man har siktet seg inn på, mens holdepunkter for det motsatte ignoreres. Slikt kalles å gå i en bekreftelsesfelle, men her virker det også tilsiktet.
«Den andre gjerningsmannen»
At man i sin tid mente at det var sikre DNA-bevis for to gjerningsmenn, er ikke omstridt. Lagmannen stilte i sin rettsbelæring sågar det retoriske spørsmålet: «Hvem var den andre gjerningsmannen hvis det ikke var Viggo Kristiansen?». I mangel på andre kandidater så retten bort fra beviser som isolert støttet Kristiansens forklaring. Forståelig den gang, men ikke i dag.
Dette fordi DNA-ekspert Ragne Farmen alt i 2010 slo fast at det ikke finnes bevis for at «den andre gjerningsmannen» eksisterer. Dette åpner for at Andersen kan ha vært alene om drapene, og nettopp denne muligheten førte til at kommisjonens flertall gjenåpnet saken i 2021. Men i 2010 svarte kommisjonen med å stemple Farmen som partisk, og sa nei til gjenåpning.
Først i 2020 oppnevnte kommisjonen en sakkyndig, men i mandatet ville de ikke spørre om det finnes bevis for to gjerningsmenn, selv om Kristiansens advokat ba om dette. Men den danske eksperten lot seg ikke bruke, og han slo fast at DNA-analysene er altfor usikre for bruk i en rettssal.
I stedet for å straks gjenåpne saken, gikk det ytterligere ni måneder. I 2017 lot kommisjonen være å oppnevne betalt forsvarer for Kristiansen, fordi saken visstnok ikke var komplisert. Saken var nok likevel ikke helt enkel – for de i kommisjonen som lette med lupe etter argumenter mot gjenåpning.
Historien omskrives
Når det ikke lenger er DNA-bevis for to gjerningsmenn, blir «løsningen» for mindretallet å fremstille det som om dette beviset aldri har eksistert, og dermed som om «intet er nytt». Mindretallet skriver at «DNA-beviset var usikkert» allerede i 2002 fordi Kristiansens forsvarer hevdet prøven kunne være forurenset. Men bevissthet rundt kontamineringsfare etter dagens standard kom først mange år senere. Kristiansens forsvarer ble da også latterliggjort for sin teori. Flere fra juryen sier dessuten at det den gang ikke var tvil om DNA-bevis for to gjerningsmenn. Men mindretallet mener tydeligvis at disse bare husker feil.
Ekspertvitnet i 2002 utelukket også forurensing, og slo fast at DNA-analysene utvilsomt viser at to menn begikk ugjerningene. Mindretallet går likevel langt i å antyde at juryen visste bedre, siden slik sporsikring visstnok var tema i «krimlitteratur, filmer og i media». Skal vi andre virkelig tro at underholdning og en forsvarer uten ekspertkompetanse veide like tungt for juryen som en sakkyndig innen DNA?
Hvor er sunn fornuft?
Argumentasjonsrekken som var nødvendig for å stemme mot gjenåpning, er blottet for sunn fornuft, og virker direkte skremmende med tanke på rettsstatens ve og vel. Ved gjenopptakelse må man ifølge Høyesterett vise «tilbakeholdenhet med å forutsette hvorledes lagretten har vektlagt enkelte bevis i forhold til andre», noe det kan synes som om mindretallet har sett arrogant forbi. De tok neppe høyde for det, men gjennom sin slette begrunnelse kan de også ha påført kommisjonen ubotelig skade.
Følger Riksadvokaten en innstilling om frifinnelse, kan neste steg bli å be kommisjonen om å gjenåpne Andersens sak til hans ugunst. Hva skal saksbehandlerne i kommisjonen, som har argumentert mot gjenåpning av Kristiansens sak fra første begjæring, da gjøre? Skal de vende seilet og hevde at alt er endret, etter at en voldtektsanklage og nye DNA-funn mot Andersen har tilkommet, fra analyser man selv sørget for ikke ble utført?
Rettsstatens renommé ble reddet av tre deltidsmedlemmer i kommisjonen, som trosset lederen, saksbehandlerne og tidligere avslag. Av alle skandaler i Baneheia-saken er fraværet av enstemmig gjenåpning kanskje den største.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.