Hjem

Jeg husker fremdeles følelsen fra når jeg var liten, og jeg kom hjem fra skolen på en fredag. Jeg kjente ren lykke i hjertet mitt. Jeg gikk inn til foreldrene mine vel vitende om at vi senere den dagen skulle spise taco, og enten se en film sammen, eller spille kort. Det var null bekymringer i det lille hodet mitt. Jeg visste at jeg var hjemme.

Jeg er sikker på at mange av dere også har kjent på denne følelsen. Denne følelsen av å ha et hjem. Men etter hvert som man blir eldre og også mer informert, forstår man at verden ikke er så perfekt som den mindre versjonen av en selv trodde. Man forstår at følelsen av å ha et hjem og alt som følger med det, ikke er en selvfølge, men et privilegium. Dette er en realitet som kan være lett å glemme for oss som bor på toppen av planeten, her i Norge, men som jeg kan forsikre om at er vanskelig å glemme for folkene som bor i de landene som sliter.

Vi sitter her i Norge med et fungerende velferdssystem som sørger for gratis utdanning og helsehjelp. I Norge blir vi gitt alle verktøyene som er nødvendig for å skape hjem. Verktøyene har vi i form av nøkkelgoder gitt til oss av staten. Vi lever i et land så bekymringsfritt at vårt største problem er høye strømpriser. Vi er så oppslukt av vår egen lykke at vi ikke klarer å se at det er land der ute hvor befolkningen virkelig sliter. Slik som i Ukraina. Befolkningen blir fratatt deres mulighet til å skape hjem. De blir fratatt sine liv. Utallige hjem er blitt lagt i ruiner som resultat av grådighet og få menneskers egosentriske ambisjoner. Krigen som foregår i Ukraina, har virkelig satt dette temaet i perspektiv for meg. Istedenfor å sette fokuset vårt på litt minket betalingsevne som resultat av høye strømpriser, burde fokuset vårt være på hvordan vi kan bistå det ukrainske folk i å gjenoppbygge deres hjem og verdier.

I sommer hadde jeg et kort men veldig erfaringsrikt opphold på en språkskole i Malaga. Der møtte jeg mange mennesker fra mange steder i verden. Jeg møtte blant annet en gruppe polske, som jeg hadde mange interessante samtaler med. Jeg fikk høre om deres opplevelser med krigen som foregår i Ukraina, og hvor nærme de befant seg det hele. Det satte mange av mine egne problemer i perspektiv.

Det fikk meg til å tenke to ganger før jeg nevnte at mitt lands største utfordring er at vi må kutte ned tiden i dusjen med to minutter, og hvor kjipt det var at man ikke fikk være på hytta under pandemien.

Etter hvert ble jeg veldig godt kjent med disse folkene. Disse som lever så nær krigen og som stadig lever i redsel. Jeg fikk da en mye tettere tilknytting til situasjonen. De fleste som flykter fra Ukraina, flykter til Polen. Så langt har over 3 millioner ukrainere flyktet dit. Ifølge FN har 8 millioner av den ukrainske befolkningen flyktet fra landet på grunn av krigen. 90 prosent av byen Mariupol har skader etter bombing og kamper. Jeg vil utfordre hver og en av dere til å lese dere opp på denne situasjon. Dann dere et bilde av situasjonen til de ukrainske flyktningene. Jeg har stor tvil om at strømkrisen vil oppfattes som en krise etter et slikt kulturmøte. En kan argumentere for at det er feil å undertrykke våre problemer kun fordi andre har det verre, men gitt alvorligheten i situasjonen mener jeg dette er et unntak. Desperate tider krever desperate tiltak, og akkurat nå trenger Ukraina alle former for tiltak.

Jeg har drevet en del med boksing, og det er noe jeg liker å følge med på. Mine to favorittboksere er begge ukrainske, og heter Lomachencko og Usyk. Dette er menn som har veldig god økonomi og har full mulighet for å leve hvor i verden de ønsker. På tross av dette står de sammen og risikerer livet sitt for å beskytte landet sitt. Motet de viser er noe vi burde bli inspirert av.

Menneskene i Ukraina fortjener å ha et hjem å spise taco i på fredagskvelden. De fortjener en familie å spille kort med. Kan det være din familie? Vi må sette mer lys på denne situasjonen. Vi må bli flinkere på å donere penger gjennom bistandsorganisasjoner som Flyktninghjelpen. Jeg har venner som i dette øyeblikk bor veldig nær grensen til Ukraina. Jeg vet de lever i redsel. Vi må gjøre mer. Du og jeg. Vi kan ikke se den andre veien, kun fordi vi ikke direkte har blitt rammet enda. Vi må hjelpe ukrainerne som kommer til oss. Dette kan vi gjøre ved å tilby dem et hjem. I håp om at de snart kan gjenopprette sine egne.

Det er begrenset hva et enkeltindivid kan utrette i en situasjon som foregår på en så stor skala. Men om nok mennesker kommer sammen og deler sine meninger, er det utrolig hva som kan skje. Jeg vet hvor mye de menneskene jeg møtte i Malaga påvirket meg og min mening rundt temaet. Som Dalai Lama sa, «Hvis du tror du er for liten til å gjøre en forskjell, prøv å sove med en mygg i rommet.» Stemmen er et mektig verktøy, som om den blir brukt riktig, kan bevirke store endringer.

Alle mennesker fortjener muligheten til å skape et hjem. Et sted hvor de kan senke guarden. Hvor de kan omringe seg med kjære og nære, uten frykt for hvorvidt de vil leve dagen etter. De fortjener muligheten til å reise. Reise på sine egne premisser, ikke fordi det er utrygt å være i hjemlandet deres.

Så når du går hjem i dag, gi foreldrene dine en klem. Gi kompisen din en klem. Gi læreren din en klem. Fortell dem at du setter pris på dem og at du er glad i dem. Vit at ikke alle der ute har mennesker å fortelle dette til. Gjør ditt absolutt beste for å hjelpe de som har det verre enn deg selv. Fordi alle folk fortjener et hjem.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.