Onsdag holder Agnete G. Haaland årets Ibsenforedrag under Ibsen og Hamsun dagene i Grimstad. Dette er en redigert versjon av foredraget.
Henrik Ibsen avdekket tabubelagte tema i datidens europeisk-borgerlige kultur. Borgerskapets hemmeligheter ble blottstilt for et publikum som ble rystet i grunnsjel i møte med hans avsløringer. Ibsen er imidlertid ikke bare relevant for europeere. Over 20.000 av alle Ibsen-oppsetninger i verden er satt opp utenfor Norges grenser. Hans stykker er totalt satt opp over 25.000 ganger siden han debuterte. Kun litt over 4800 av disse oppsetningene har funnet sted i Norge.
Jeg spilte selv Nora i den anerkjente regissøren Wu Xiaojiangs oppsetning av Et Dukkehjem på The National Theatre of China (NTC) i 1998, 2001 og 2006. Jeg var en norsk Nora i en kinesisk oppsetning. Men jeg var også en norsk skuespiller som møtte en rekke kinesiske teatermedarbeidere og fikk arbeide sammen med kollegaer i et land hvor Et Dukkehjem reflekterer den politiske utviklingen. Jeg ble stolt da jeg oppdaget at et synonym for feminisme i Kina er nuola zhuyi, eller «noraisme». I Kina ble Nora tidlig mer kjent enn Ibsen selv. Omtrent to uker før min premiere i Beijing kom en delegasjon fra Innenriksministeriet til prøvesalen på the National Theatre of China. Etter at delegasjonen var ferdig med sine kommentarer, kunne instruktøren fortelle at vi kunne gjennomføre premieren som planlagt. Komiteen hadde konkludert med at ingen av replikkene var kontrarevolusjonære. Vi ble med andre ord ikke stoppet av sensurapparatet.
Sensur er imidlertid ikke noe som bare rammer kunsten i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med
I 2018 ble imidlertid gjestespillet av Thomas Ostermeiers En Folkefiende stoppet i Nanjing. Budskapet var for sterkt. Ibsen var for relevant.
Da min Nora ble godkjent av kinesiske myndigheter, så komiteen en full gjennomgang før dommen falt. Da Ostermeiers forestilling av En Folkefiende ikke fikk spille i Nanjing, hadde myndighetene fått se en video av forestillingen før de fattet sin beslutning. Denne forhåndssensuren var i det minste basert på en faktisk vurdering i et udemokratisk land uten ytringsfrihet.
Sensur er imidlertid ikke noe som bare rammer kunsten i land vi ikke ønsker å sammenligne oss med. En rekke mennesker sør i Norge er nå i harnisk over arbeidet med filmen Perleporten i Kristiansand. Jeg har ikke sett Perleporten.
Det har ingen andre utenforstående heller. Men etter omtalen å dømme, er filmen en kunstnerisk kommentar til politiske aktører i Kristiansand. Forhåndsomtalen tyder på at den også har spor til virkeligheten, men jeg aner ikke om det er ondsinnet hets eller glitrende satire. Kanskje det viser seg å være spennende fiksjon? Det finner vi ut etter premieren. Den finner sted i Kristiansand 1. september. Forrige uke ble teaseren sluppet, og koret som krever forhåndssensur slo til. Det minner meg om da Monty Pythons film Life of Brian i sin tid ble forbudt vist i Norge fordi myndighetene mente den var blasfemisk. Skildringen av Jesus krenket folks religiøse følelser. Totalforbudet ble opphevet i 1980. Det skjedde etter at filmimportøren fikk en uttalelse fra teologisk sakkyndige som - etter å ha sett filmen – godkjente satiren.
Jeg er nestleder i Norsk Pen og har vært rettsobservatør i Tyrkia flere ganger. Våren 2022 var jeg en av Norsk Pens målløse vitner til at filantropen Osman Kavala ble dømt til livstid i fengsel. Han sto modig opp mot et system som forfølger kritiske stemmer og som hittil har stengt 185 mediaorganisasjoner. Norge og Tyrkia er alliansepartnere i NATO. Men vi kan ikke akseptere at Tyrkia hever seg over alle internasjonale konvensjoner knyttet til ytringsfrihet, demokrati og rettsikkerhet. I desember 2021 åpnet Europarådet sak mot Tyrkia og truet med å kaste Tyrkia ut av organisasjonen med mindre de løslot Osman Kavala. Statsminister Jonas Gahr Støre har også protestert uten at det har resultert i at Kavala har sluppet ut.
Regjeringen bør i tillegg engasjere seg i Assange-saken og markere at journalistikk ikke er kriminelt. I snart 11 år har Julian Assange sittet innelåst. Han gjorde verden oppmerksom på en brutal sannhet ved å lekke 700 000 dokumenter som blant annet avslørte USAs krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Assange blir forfulgt fordi han har gjort den jobben alle seriøse journalister og nyhetsredaksjoner skal og må gjøre: Offentliggjøre dokumenter som avslører forbrytelser og løgner til mektige og deres allierte. Gravende journalistikk er en forutsetning for demokratiet. Ikke en kriminell handling.
Norge er taus i saken. Det er pinlig for alle som er opptatt av den frie presses rolle, og det er stikk i strid med Utenriksdepartementets egen veiledning som sier at UD og utenriksstasjonene skal støtte menneskerettighetsforkjempere. UD begrunner dette med at det er en investering i rettsstaten og demokratiet. Og det er det. Og da må vi si fra også når våre allierte ikke respekterer dette.
Regjeringens ytringsfrihetskommisjon slo fast i 2022 at ytringsfriheten står sterkt i Norge. Likevel er det viktig å være klar over at ytringsfrihetens grenser testes daglig. Grensene er ikke absolutte. Akkurat derfor må vi etterstrebe å tenke prinsipielt. Og vi er på bærtur om vi prøver å forhåndssensurere kunstneriske uttrykk – filmer, bøker, verk – vi ikke engang har sett.
På årets Ibsen og Hamsun dagene i Grimstad er taket høyt og motet stort. Ikke ta det for gitt! Ytringsfrihetens er stadig under angrep. Det er bare å lese Fædrelandsvennen og debattene rundt Perleporten.