I kommentarfelt observerer jeg noen ytringer av mer homofob art, som hevder homofili er synd og refererer til bibelvers for å underbygge dette. Eller som lurer på om ikke de homofile bare kan holde seg for seg selv og ikke plage «oss andre». Det får meg til å undre – hva skjedde med «Jesus elsker alle barna»?
Når ble det lagt til en liste med betingelser til denne nestekjærligheten?
Men oppsummert fra debattinnlegg, artikler og kommentarfelt så ser det ut til at største del av debattene går rundt to hovedakser:
Noen kristne miljøer føler seg tråkket på.
Spørsmål om kjønnsidentitet er vanskelig og dette vil enkelte miljø (med foreldre.net i spissen) ikke barna våre skal lære om på skolen.
Jeg vil videre fokusere på punkt 2, angående undervisning om kjønnsidentitet i skolen.
Hvis vi ikke skal snakke med våre barn om kjønnsidentitet (både hjemme og på skole), hva da med lille Ole? Lille Ole som er ganske liten når han kjenner at noe liksom ikke passer helt. Når han blir invitert i guttebursdag kommer denne klumpen i magen. Han føler seg ikke helt hjemme i en guttebursdag. Lille Ole som høflig takker tante for bilene og fotballen han fikk til jul, selv om det han ønsket seg mest av alt var en prinsessekjole. Lille Ole som blir ungdom, ser seg i speilet og ikke får kroppen han ser i speilet til å stemme med det hodet hans sier. Sakte men sikkert forvandles livlige og livsglade Ole til en innesluttet og nedstemt ungdom.
Inni seg er «han» Andrea, ja, slettes ikke noen han, men en hun.
Hun har kanskje sett et innslag eller to på youtube som omhandler transpersoner og hørt noen snakke om det. Men ingen har noen gang snakket ordentlig med henne om dette. Ingen har forklart at noen faktisk opplever å ha en annen kjønnsidentitet enn den de er født med. Og at dette er følelser som ikke man selv kan kontrollere. Ingen har bidratt til å ufarliggjøre disse følelsene. Hun graver seg ned i tanker og spørsmål – hva er galt med meg? Livredd for hva venner og familie vil si om hun forteller om sine tanker, trekker Andrea seg mer og mer inn i skallet sitt og lurer på om dette livet virkelig er verd å leve. De neste årene ligner mer et helvete for Andrea.
Hva om vi ved å formidle informasjon om kjønnsidentitet helt fra barna er små og ufarliggjøre dette, kan skape et raust, inkluderende og opplyst samfunn som gjør at Andrea slipper å gå gjennom disse helvetesårene? Om vi snakker om dette på en naturlig måte, kjøper jeg ikke argumentet om at vi gjør barn og ungdom stresset og forvirret. Ikke utover det de uansett går gjennom på sin reise til å finne seg selv. Den reisen består helt naturlig av en rekke identitetsspørsmål. Og til argument om at undervisning rundt kjønn skal være basert på vitenskap, så undrer jeg – har de som bruker vitenskapsargumentet satt seg inn i forskning innenfor kjønnsidentitet og snakket med forskere i miljøet rundt dette?
Angående undervisning om kjønnsidentitet. Fra noen fremstilles det nå som at barna nærmest blir stilt til veggs og spurt om de vil være gutt eller jente. Det er da ikke det som er meningen? Jeg har selv skolebarn som hverken i barnehage eller skole har opplevd noe i nærheten av dette. Det vil alltid være historier om barnehager og skoler der budskapet kommer uheldig ut. Men la oss ikke ta disse enkelthistoriene som verserer rundt og gjøre de om til generelle historier.
La oss heller gjøre et ordentlig kompetanseløft i skolen for å forsøke å unngå disse historiene.
Best mulig forming av budskap mener jeg vi skal overlate til fagfolkene, nemlig våre lærere i samarbeid med relevant helspersonell. La oss stole på at de kan sitt fag og vet hva de holder på med. Og stole på at de jevnlig reviderer gjeldende undervisningsopplegg slik at det blir bedre og bedre og tilpasset tiden vi lever i.
Tilbake til Andrea som etter å endelig ha fortalt familie og venner om hvem hun er og vil være, plutselig føler seg mye lettere til sinns. Andrea er heldig! De aller fleste rundt henne aksepterte Andrea som den hun er. Den livlige gode gamle Ole, nei unnskyld Andrea mener jeg, er tilbake. Smilende og livsglad, men likevel for alltid merket etter sine «helvetesår». Dessverre er ikke alle like heldige. Det finnes flere studier som viser utfordring med psykisk helse og selvmordstanker hos transpersoner. Og tallene er vesentlig høyere for de som ikke finner aksept hos de rundt seg. (Kanadiske https://transpulseproject.ca og amerikanske https://www.thetrevorproject.org er to av flere organisasjoner som har utført studier på området.)
Bevegelsen med foreldre.net i spissen som ønsker undervisning om kjønnsidentiteter ut av skolen, har utspring fra kristne miljøer. Og igjen undrer jeg meg – hva skjedde med «Jesus elsker alle barna»? Er det greit å si «Jesus må gjerne elske også transbarna, men jeg vil ikke at mine barn skal høre om dem»?
Er det nestekjærlighet?
(For ordens skyld – selv om Ole/Andrea er inspirert av historier om og fra transpersoner, er dette en fiktiv person.)