Til tross for perspektivforskjellene, er det en likhet ved at begge skriver om skolens innhold, og at elevene må bli sett og lytta til. Lund skriver at det handler om dialog, å lære av hverandre og finne ut hva som ligger bak hverandres synspunkt. Mot dette møter vi Thomas i 8. klasse som sier at de ikke gidder fortelle til voksne når «de liksom ikke bryr seg». Vårøy skriver om noe av det samme, om å bli satt på sidelinja, ikke være inkludert og gitt følelsen av en skole som ikke bryr seg om deg, og et psykisk ubehag som gjør at det å gå på videregående skole kan være «psykisk utmattende».
Selv er jeg lærer ved samme skole som Vårøy, men har henne ikke, og har heller ikke hatt henne, i noen fag, men du verden så stolt jeg er over henne, fokuset, perspektivet og refleksjonen. Det er det som er skolens mål; å utdanne samfunnsbevisste elever som tør å vise engasjement ved å delta i samfunnsdebatten. Hver dag jobber jeg for at elevene mine skal tørre dette. Kanskje tør flere nå?
Det vi vet fra forskning, er at relasjonen mellom elev og lærer er en nøkkelfaktor. Det handler om å se hver enkelt elev, finne deres styrke og svakhet og bygge dem opp. Dersom lærer vekker lærelyst, nysgjerrighet eller motivasjon hos eleven, vekkes til live en «læringsmaskin». I et læringsmiljø bygd på trygghet der alle har mål om å lære, er miljøet selvmotiverende, da alle trekker samme vei.
Opplæringsloven sier at opplæringa i skolen skal «opne dører mot verda og framtida». I det ligger et ansvar for at hver elev får kunnskap for å klare seg i samfunnet. I skolen har vi elever med kort botid, innvandrere som kan lite norsk, og for dem er kunnskap alfa og omega. SSB skriver at det «er en klar sammenheng mellom innvandreres norskkunnskaper og deres muligheter til å delta i det norske samfunnet. Gode norskkunnskaper er viktig for tilgang til arbeidslivet, en av samfunnets viktigste integreringsarenaer.»
Opplæringsloven § 3-12 sier at elever «i vidaregåande opplæring med anna morsmål enn norsk eller samisk har rett til særskild norskopplæring til dei har tilstrekkeleg dugleik i norsk til å følgje den vanlege opplæringa i skolen.»
De siste tre åra har jeg hatt flere elever med kort botid, som tross hva loven sier, nektes retten til tilpassa opplæring. Derved stenges de ute fra muligheten til integrering. For meg som lærer, er det et svik jeg sliter med å akseptere, og derfor har jeg utrettelig jobba for dem, men bare møtt stengte dører. Det er da noe våkner i meg, for samfunnsansvaret mitt er å åpne dørene for dem, hjelpe dem, gi dem en ballast av kunnskap som løfter dem opp og fram slik at de reelt kan klare seg selv og ikke bli en byrde for samfunnet.
Det vi vet fra forskning, er at relasjonen mellom elev og lærer er en nøkkelfaktor. Det handler om å se hver enkelt elev, finne deres styrke og svakhet og bygge dem opp.
Målet er å gi dem glimt av lykke når nye ord er innlært, forstått og uttalt, når nye setninger er skrevet og de i en samtale om en tekst med ett forstår hva den handler om på det analytiske planet. Det å skape dette sammen med elevene, er et langsiktig og nitidig arbeid. De gledene jeg da opplever, viser meninga med å være lærer, hvorfor jeg orker å holde på og gledene jeg kan skape sammen med elevene. Burde ikke det være alles mål?
Min samvittighet sier at jeg ikke gjør nok, skolen gjør ikke nok og derfor er det viktig å få gitt dem mer hjelp. Jeg har sendt titalls klager, men uansett hvem jeg har klaga til, har jeg ikke oppnådd noe som helst. Jeg stanger i veggen, i skolen, i fylket og hos Statsforvalteren – statens representant som skal se til at lovverket følges. Også de vrir det dithen at elevene ikke skal få mer hjelp. Regelen i skolen er at pengene utkonkurrerer all sunn fornuft! Til og med når elevene har loven på sin side!
Ei forutsetning for å kunne gi elevene hjelp, er å kartlegge dem – finner deres styrker og svakheter. I Agder er de videregående skolene pålagt å benytte Norsk Pluss – et verktøy som kartlegger elevenes grammatikalske kunnskaper – og de aller fleste elevene har relativt «gode» grammatikalske kunnskaper og skårer rimelig greit – med den følgen at de «ikke har» et særlig behov for hjelp.
At Norsk Pluss som kartleggingsverktøy har store svakheter, slo fylkets internrevisjon fast i en rapport allerede i 2017, men lot fylket fortsette praksisen. Utdanningsdirektoratet på sin side valgte å lage et verktøy som tar elevene på alvor, og finner deres faglige svakheter. Det verktøyet er skolene i Agder pålagt ikke å bruke – fordi da ser vi elevenes reelle behov. Ser vi elevenes reelle behov, må vi sette inn økte ressurser. Økte ressurser er økt pengebruk.
Så lenge elevene skårer rimelig greit, kan fylkespolitikerne, fylkesadministrasjonen og skoleledelsen fortsette med å sove godt! Hvem snakka om at skolen ikke skal stenge dørene?
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.