Nato-generalsekretær Jens Stoltenberg uttalte på en pressekonferanse 28. juni at «vi nå har en enighet som baner vei for at Sverige og Finland kan bli med i NATO». For Norge er det en stor og viktig styrking av det nordiske felleskap, og øker alliansen militære kapasitet i Nord-Europa. Sikkerheten og stabiliteten i nordområdene vil styrkes. Begge lands nøytrale tradisjon indikerer at de vil føre en forsiktig basepolitikk. Det tyder på at de nordiske land fortsatt ønsker å forbli et lavspenningsområde.

Styrkebidrag

Bakgrunnen for den svensk-finske helomvendingen i sikkerhetspolitikken er Russlands brutale angreps- og erobringskrig i Ukraina. Begge land bringer vesentlige styrkebidrag inn i alliansen. Finland har beholdt sitt folkeforsvar tilsvarende hva vi i Norge hadde før Berlinmurens fall. En sterk svensk-finsk-norsk våpenindustri støtter de nordiske lands uavhengighet i urolige sikkerhetspolitiske tider. De nordiske lands samlede kampflystyrke vil for eksempel med Danmarks bidrag utgjøre over 250 kampfly, hvorav hovedandelen (143) er lavsignaturflyet F-35. De øvrige flyene er det svenske Viggen med nærmere 100 enheter og noen F-16. Begge disse sistnevnte flytypene har teknologi fra 1980-tallet, og er av samme generasjon som de flytyper Russland bruker i dag. F-35 er imidlertid en flytype med langt bedre kampegenskaper, og som dagens russiske fly ikke kan måle seg med i luftkamp. De nordiske lands samlede flystyrke, som nå kommer inn under en felles kommando- og kontrollstruktur, får altså en størrelse og kvalitet som overgår Russlands flystyrker i Nord-Europa.

foto
Bernt H. Utne. Foto: Arkivfoto

Den nordiske dimensjon i Nato får økt betydning

Men også politisk er Sverige og Finlands medlemskap i Nato viktig. Begge land er nærstående naboland med en tett sammenvevd økonomi, og med en nær identisk politisk og kulturell tradisjon. Samlet sett styrkes dermed den nordiske dimensjon i Nato-samarbeidet. For Norge er det en ubetinget fordel. Det innebærer at det politisk/militære tyngdepunkt vil flyttes nordover i Europa, og Nordens sikkerhetspolitiske innflytelse vil derved øke. Dette har betydning for Norge etter som USAs fokus etter hvert kan dreie mot Stillehavet og utfordringen fra Kina.

Krigen i Ukraina

Usikkerhetsmomentet er selvsagt Russland og Ukrainakrigens videre gang. Under det nylige toppmøte mellom de såkalte G-7 landene på Schloss Elmau helt syd i Tyskland uttalte lederne at de ønsker å bidra til gjenoppbygging av Ukraina. Uttalelsen føyer seg inn i rekken av tidligere utsagn som formidler ubetinget støtte til Ukraina. Under den amerikanske utenriksminister Anthony Blinkens reise sammen med forsvarsminister Lloyd Austin til Kiev i slutten av april uttalte Blinken at «krigen i Ukraina kan vi ikke tillate oss å tape».

Seier eller tap vedtas ikke

Seier eller tap i denne krigen er ikke et spørsmål som kan vedtas av en politiker eller stemmes over i et parlament. Det spørsmålet avgjøres på slagmarken eller gjennom forhandlinger mellom konfliktpartene. Tirsdag 28. juni hevdet Dmitrij Peskov, talsmann for president Vladimir Putin, at krigen «stanser hvis Ukraina legger ned våpnene». Det russiske kravet fremlagt av Peskov innebærer for Ukraina i realiteten betingelsesløs kapitulasjon. Den nasjon som kapitulerer betingelsesløst overfor en angriper opphører å eksistere som egen, selvstendig nasjon, og legger sin skjebne i seierherrens hender. Det Peskov på vegne av Putin tilbyr er altså en fred på Russlands nåde.

Den nasjon som kapitulerer betingelsesløst overfor en angriper opphører å eksistere som egen, selvstendig nasjon, og legger sin skjebne i seierherrens hender.

Ukraina som del av den russiske føderasjon

Og det er også Putins mål. Som han har sagt siden konfliktens begynnelse. I en telefonsamtale med Frankrikes president Emmanuel Macron 3. mars skal Putin ha uttalt at «målet hans er å ta hele Ukraina». Det forhold at Putin nekter å kalle angrepskrigen i Ukraina for en krig, men tvert imot insisterer på at det er en «spesiell militær operasjon» styrker denne oppfatningen. Putin studerte før han i 1975 gikk inn i sovjetstatens sikkerhetstjeneste KGB jura ved universitetet i daværende Leningrad med internasjonal folkerett som spesialfelt. Han er altså selv meget klar over at den folkerettslige definisjon på krig er en internasjonal væpnet konflikt (International Armed Conflict).

Krig er væpnet konflikt mellom suverene stater

Med internasjonal menes en konflikt mellom selvstendige internasjonalt anerkjente stater. Det er land som har eget sete i FN, og som gjerne har diplomatiske forbindelser med hverandre i en eller annen form. Slik Ukraina siden 1991 har hatt til nå. Hvis en av partene ikke anerkjennes som et selvstendig land, dreier det seg ikke lenger om en internasjonal væpnet konflikt, som er definisjonen på krig. Da kan det for eksempel være en intern væpnet konflikt, altså en form for borgerkrig. Trolig er det Putins hovedforståelse av denne konflikten. Putins avvisning av betegnelsen «krig» kan derfor også forstås som en indikasjon på at han ikke anerkjenner Ukrainas rett til å eksistere som en selvstendig og uavhengig stat.

Russlands mål

Putins målsetting med denne krigen er derfor sannsynligvis en underkastelse av Ukraina for å innlemme hele området i den russiske føderasjon. Det underbygges også av hans tale før invasjonen 24. februar, hvor han understreket at målet var en «denazifisering» og «avmilitarisering» av Ukraina. Avmilitarisering innebærer at landets egne styrker legger ned våpnene. Den type målsettinger har vi i Europa ikke opplevd siden den andre verdenskrig.

Ukrainas status som selvstendig stat

De som måtte tro at denne konflikten kan løses ved en fredsavtale hvor Ukraina avstår land, eksempelvis Krim, Luhansk og Donbass til Russland, tar derfor feil. For Putin dreier det seg om hele Ukraina, og landets status som en uavhengig og selvstendig stat. For Ukraina dreier det seg om sin eksistens som uavhengig og fritt land. Og tiden er på Russlands side. Følgene av sanksjonene begynner nå virkelig å gjøre vondt. Ikke bare i Russland, men også i Europa. På slagmarken begynner russerne å gjøre fremskritt. Det skyldes ikke militær dyktighet eller teknologisk overlegenhet, men et klart overtak i våpenmengde og ildkraft. Mot slike odds hjelper høy moral og kampvilje lite.

Tiden er på Russlands side. Følgene av sanksjonene begynner nå virkelig å gjøre vondt. Ikke bare i Russland, men også i Europa.

Krigens følger kommer tettere på

Russland har siden 1905 tapt tre større kriger (mot Japan i 1905, første verdenskrig 1917 og den kalde krigen 1990), som alle førte til omfattende endringer med revolusjon og borgerkrig. Skulle Russland nå tape mot Ukraina, går landet trolig inn i en meget ustabil indrepolitisk periode som vil få virkning på nabolandene, inklusiv Norge. Og vinner Russland er neste krigsskueplass trolig Baltikum. Krigen, eller følgene av indre omveltninger i Russland, kan altså uansett utfall av Ukraina-krigen komme tettere inn på våre nærområder.

Skulle Russland nå tape mot Ukraina, går landet trolig inn i en meget ustabil indrepolitisk periode som vil få virkning på nabolandene, inklusiv Norge.

Konklusjon

Nettopp derfor er det nå så viktig å ha Sverige og Finland med på «teamet». Det øker vår sikkerhet, og sammen gir det de nordiske land politisk styrke til å fremme en utvikling som er i tråd med våre interesser.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.