De siste tiårene har vi vært gjennom både finanskriser og realøkonomiske kriser.
Finanskriser kommer gjerne etter en lang periode med sterk oppgang i økonomien. Gode tider gjør at vi blir altfor optimistiske når det gjelder den fremtidige utviklingen. Vi overser risikofaktorer og tar gjerne opp store lån. På et eller annet tidspunkt kommer det et fall i for eksempel aksje- eller boligpriser fordi vi innser at verdiene er overvurderte, og selve krisen inntreffer.
Realøkonomiske kriser skiller seg fra finanskriser ved at de oppstår som følge av store endringer i etterspørsel og tilbud. Dette erfarte vi under korona-pandemien. Da sviktet etterspørselen etter mange varer og tjenester. Nå har vi forstyrrelser i tilbudet av korn på grunn av Russlands krigføring i Europas kornkammer, Ukraina.
Forløpet til realøkonomiske kriser er ikke alltid like lett å kartlegge eller forutse. Et negativt sjokk i økonomien kan oppstå raskt, og konsekvensene kan være store. Det er den typen krise vi nå frykter.
Den økonomiske situasjonen verden står overfor er kompleks fordi den påvirkes både av ettervirkninger av pandemien og krigen i Ukraina. Dette og flere andre faktorer gjør det vanskelig å si med sikkerhet hva som vil inntreffe, og hvor alvorlig det endelige utfallet blir.
Utviklingen i verdensøkonomien påvirkes positivt ved at den økonomiske aktiviteten i mange land er tilbake på samme nivå som før pandemien. Arbeidsledigheten er lav, og kapasitetsutnyttelsen i produksjonen er høy. Det er høy etterspørsel etter varer og tjenester fordi forbruket var lavt under pandemien, og fordi de som ikke mistet jobben var i stand til å spare. Disse oppsparte midlene ønsker folk nå å bruke.
Men det er også faktorer som påvirker den økonomiske utviklingen negativt. Vi sliter fremdeles med ettervirkninger av pandemien. Det er forstyrrelser i produksjonen og leveranser av varer fordi noen områder i Asia fremdeles opplever utbrudd av covid og nedstengning. Enkelte bransjer som reduserte aktiviteten under pandemien, har ikke klart å øke produksjonen raskt nok. Krigen i Ukraina påvirker både energi- og matforsyningene.
Hva betyr så alt dette? Det betyr at både de positive og negative faktorene bidrar til å presse prisene oppover. Vi står altså overfor et sterkt inflasjonspress. Dette er et problem fordi inflasjonen bidrar til å redusere kjøpekraft og skaper generelt usikkerhet i økonomiske beslutninger.
Det betyr at både de positive og negative faktorene bidrar til å presse prisene oppover.
Inflasjon er ikke noe nytt fenomen. 1970-årene er kjent for skyhøye oljepriser i perioder og høy inflasjon. Inflasjonen kom opp i rundt 15 prosent i flere land i Vesten, samtidig som det var høy arbeidsledighet. Dette skapte stagflasjon, det vil si en kombinasjon av høy inflasjon, høy arbeidsledighet og lav økonomisk vekst.
En slik periode vil vi neppe se nå fordi arbeidsledigheten er lav. Inflasjonen er i mange land under det halve av det vi så på 1970-tallet, men noen land nærmer seg ti-tallet. Men vi har fremdeles en risiko for stagnasjon eller en resesjon, det vil si lav eller negativ økonomisk vekst.
Sammenlignet med situasjonen i 1970-årene har vi i dag en bedre forståelse av hvordan myndighetene kan bekjempe inflasjonen. Mekanismen er enkel å forstå. Dersom prisene øker mer enn ønskelig, må myndighetene bremse farten i økonomien. Dette gjøres ved at sentralbanken øker renten.
Et økt rentenivå bidrar til å redusere etterspørselen fordi husholdningene må bruke mer av sine inntekter til å betjene gjeld. Næringslivet vil redusere sine investeringer fordi flere prosjekter vil bli mindre lønnsomme, samt at kostnadene ved å finansiere prosjektene blir høyere. Dette bidrar til å dempe prispresset.
Og det er nettopp rentehevinger vi nå kan forvente det kommende året. De siste tyve årene har det nærmest blitt standard at sentralbankene endrer renten i steg på 0,25 prosentpoeng for å skape forutsigbarhet. Men inflasjonen er nå så høy at større rentehevinger på samme tid må gjennomføres.
Den amerikanske sentralbanken gjennomførte for noen dager siden en trippel renteheving, altså en økning på 0,75 prosentpoeng. Også her hjemme spekuleres det nå om vi vil se en dobbel økning på det neste rentemøte senere i juni, altså en økning på 0,5 prosentpoeng.
Det er forventet at styringsrenten i Norge vil nå et nivå på 2,5 prosent innen utgangen av 2023. Dette betyr igjen at boliglånsrenten vil ligge på litt over fire prosent. Men disse anslagene vil justeres fortløpende etter hvert som man får mer oversikt og kontroll med utviklingen.
Etter min vurdering er det usikkerhet knyttet til hvorvidt husholdningene er i stand til å håndtere rentehevingene. Noen økonomer peker på at husholdningene har lagt seg opp en økonomisk buffer i løpet av pandemien og dermed kan tære på denne. Dette er riktig. Men de økte rentehevingene må ses i sammenheng med den store økningen i strømpriser, matvarepriser og drivstoffpriser.
Det er for tidlig å konkludere sikkert om vi står overfor en stor økonomisk krise eller ikke. Men det er liten tvil om at myndighetene i mange land, representert ved sentralbankene, opplever dette som en meget krevende situasjon.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.