Høyeste oljepris på 41 måneder

Denne uken var oljeprisen over 75 dollar fatet. Jeg spør som i NRK-programmet Tidsbonanza: «Hot or not?»

  • Rune Øidne Reinertsen
Denne artikkelen er over to år gammel

I skrivende stund virrer prisen for et fat Brent-olje rundt på 74-tallet, men tirsdag tippet den over milepælen 75 dollar for første gang siden november 2014. Da var utforturen, som bunnet på 27 dollar i januar 2016, i sin tidlige fase. Siden har det vært hopp og sprett, men glattes priskurven, har den altså pekt oppover.

Den enkle forklaringen ligger i forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Så er det mer komplekse, bakenforliggende forhold.

For det første har verdens forbruk av oljeprodukter økt. Det henger sammen med et globalt, økonomisk oppsving, sårt etterlengtet helt siden finanskrisen i 2008. Det ligger jo nære å tenke at nettopp billig energi har gitt næring til trendskiftet. For det andre virker det sannsynlig at Opec makter å videreføre sine selvpålagte produksjonskutt som skal hindre en urimelig lav oljepris. (Norge pumper som vanlig alt remmer og tøy kan holde, og følger med på Opec-trikken som gratispassasjer.) Og for det tredje har president Trumps sabelrasling mot Iran gjort markedet nervøst. Landet er en stor produsent; selv en begrenset reduksjon i eksporten ut fra Kharg-øya vil påvirke markedsbalansen.

At nordamerikanske skiferoljeprodusenter har gjort voldsomme fremskritt i både teknologi og produksjonsmengde, tynger altså ikke så mye at det har holdt oljeprisen nede på 50-/60-tallet.

Så er spørsmålet hva en gjenopplivet oljepris får å si for Sørlandet. For sannelig har vi merket oljekrisen; fra 10.000 ansatte ved utgangen av 2014, har Node-bedriftene nå en anslått bemanning på 3000 mennesker. Artikkelen om Best Event er ett av mange eksempler på hvordan krisen også rammet utenfor de rene oljebedriftene.

Men sorry. Selv med en oljepris stabilt over 60 dollar fatet, vil det ta tid før de offshore drilling-dominerte Node-bedriftene kan hekte seg på en ny opptur. Det er for mye ledig kapasitet, og det er blitt så billig å utvinne skiferolje på land at dyre, flytende plattformer havner langt ned på oljeselskapenes investeringsbudsjetter. Helt svart er det imidlertid ikke; MHWirth har jo kapret seg et par hyggelige kontrakter i det siste. (Mens storebror NOV nylig meldte fra Houston at regnskapstallene for første kvartal 2018 vil bli dårligere enn først antatt, særlig grunnet inntektssvikt fra forretningsområdet offshore rigg.)

I Norge pleier vi jo å glede oss over høy oljepris, fordi den skaper arbeidsplasser, profitt og pensjonsmidler. Men medaljen er ikke baksidefri.

Oljeselskapenes konservative legning styrkes med inntektsstrømmen. Da blir det enda vanskeligere å få aksept for nye, sikrere og mer effektive produksjonsmetoder - teknologiutvikling hvor Sørlandet har mye å by på. I tillegg minnes jeg hva doktoringeniør Kasper Sandal sa for en måned siden, i et intervju om de høye vindturbinfundamentene som har prydet Kristiansand havn en tid: «Norge har litt for billig strøm og litt vanskelige bunnforhold, men kystlinje og vind i overflod. Når oljebransjen har nedturer, snakker den om satsing på havvind. Straks oljeprisen stiger igjen, er det glemt. Med et hederlig unntak for Statoil, har Norge misset toget.»

Akk, ja. Grønn energi. Tenk det ...

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.