Foto: Andrii Yalanskyi Shutterstock / Shutterstock

«Godt det skjedde så tidlig»

Tiden stoppet der inne hos gynekologen. Skjermen under ultralydundersøkelsen i uke 13 viste et hjerte som ikke banket lenger.

Jeg fikk time på sykehuset dagen etter.

Venterommet delte jeg med gravide kvinner med store mager.

Hos legen fikk jeg samme beskjed. I hånden fikk jeg tabletter som skulle sette i gang «prosessen», og smertestillende. Ingen spørsmål om hvordan det gikk med meg, ingen trøstende ord, bare «dette er veldig vanlig» og et «lykke til» på vei ut døra.

I etterkant var det ingen sjekk hos helsepersonell, ingen samtale, ingen oppfølging.

I Sverige tilbys alle kvinner støttesamtale med jordmor eller psykolog etter en spontanabort.

Det ønsker jeg meg.

Hvorfor snakker ikke flere kvinner høyt om spontanabort?

Anette Os (39) er journalist i Fædrelandsvennen. Hun opplevde en spontanabort for nesten fem år siden. I dag har hun to barn på tre og åtte år. Foto: Jacob J. Buchard

Jeg tror jeg har noe av svaret.

For meg som opplevde en missed abortion, var de fleste heldigvis støttende og lyttende i ettertid. Men noen velmente kommentarer endte opp med å såre, spesielt når man fikk høre dem igjen og igjen. Da orker man til slutt ikke å dele.

Flere kvinner jeg har snakket med, melder om det samme. Og det er kanskje ikke så rart.

Det kan være vanskelig å vite hva man skal si til noen som har vært gjennom dette. Her er noen typiske eksempler på hva som kan være vondt å høre:

«Det er bare å prøve igjen.»

Ja, kanskje det. Eller ikke. Det er ikke enkelt for alle å bli gravide. Kanskje hadde man prøvd lenge før man ble gravid med det man mistet. Kanskje er man fremdeles midt i en sorg, og orker ikke tanken. Ennå. Og selv om man får et barn til, får man aldri tilbake det man mistet.

«Det er veldig vanlig.»

Ja, mange kvinner opplever en spontanabort i løpet av livet. Men mange opplever det kun én gang. Er det da vanlig i et menneskes liv? Jeg mener nei. På en måte kan man føle seg mindre alene om det, ved å vite at flere har vært gjennom det samme. Men selv om det er vanlig, kan det likevel føles som stor sorg.

«Det er naturen som ordner opp.»

Kvinner som har opplevd spontanabort har trolig tenkt tanken selv. Som en slags forklaring. En trøst. Men hjelper det å si det til noen som er lei seg? Ikke bagatelliser sorgen. Det siste jeg trengte å høre var at «det var en mening med det».

«Det er bra det skjedde så tidlig.»

Man rekker å elske et barn lenge før det blir født. Tror du at det ikke er trist selv om det skjer tidlig? Det er kanskje medisinsk bedre at det skjer tidlig, enn å måtte oppleve å miste sent i et svangerskap. Men hva får man ut av å sette to sorger opp mot hverandre?

«Ikke dyrk sorgen.»

Man velger ikke å føle på en sorg. Helst skulle man jo vært foruten. Det kan være tøft å innse at man etter hvert er den eneste som tenker på og savner det lille mennesket som aldri ble. Og så er det kanskje også et instinkt som slår inn, at vi knytter oss til våre avkom, også før vi har møtt dem. Noen går kanskje raskt videre, andre trenger lenger tid.

«Det var ikke et barn ennå.»

Kanskje var det en celleklump, et embryo eller et foster. Men en graviditet kan handle om så mye mer enn det. Det handler også om forventninger om å bli foreldre og mange følelser rundt det.

«Jeg forstår hvordan du har det.»

Nei. Vi er alle forskjellige. Mitt svangerskap er ikke som ditt. Mine drømmer er ikke dine. Min opplevelse er ikke som din. Selv om mange opplever det, er det forskjellig for alle. Noen tar lettere på det, andre tar det tungt. Man eier sine egne følelser rundt det som skjedde.

«Er det noe du har gjort, eller spist? Har du stresset?»

Ikke gjør en vanskelig situasjon verre. Vi reagerer alle forskjellig, og jeg vet ikke hvordan andre kvinner har opplevd å miste. Men noen opplever en skyldfølelse for at det gikk galt, og analyserer alt for å se om man kunne ha gjort noe annerledes. Vis heller omsorg, i stedet for å spørre.

Så hva skal man egentlig si til noen som opplever spontanabort?

Bare vær der. Lytt.

Send en melding, skriv at du tenker på personen. Spør om dere skal gå en tur.

Selv fikk jeg en blomsterbukett på døra som varmet. Og det var ekstra fint når noen satte ord på det, helt enkelt:

«Så trist å høre. Det er utrolig kjipt at du måtte oppleve dette. Kan jeg gi deg en klem?»

Hva hjalp deg da du opplevde en krise i livet? Del gjerne gode råd i kommentarfeltet i bunnen av saken.