Å bo i Kristiansand er som å delta på et evig seminar om ytringsfrihet

La meg minne om hva som har skjedd her i byen de siste årene.

• Det var her nazister fikk lov til å marsjere gjennom byen. Politiet eskorterte nazistene og la motdemonstranter i jern.

• Det var her det ble heist et naziflagg utenfor Arkivet, hvor gjerningsmennene først ble dømt i tingretten, så frikjent i lagmannsretten.

• Det var her artisten Kamelen ble dømt og så frikjent for å ha ropt «Fuck the police» på en konsert på Kick.

• Det var her gruppa «Fuck for Forest» fikk bot etter å ha hatt sex på scenen under Quart-festivalen.

• Det var her islamfiendtlige Sian fikk lov til å brenne koranen på Torvet – mens en motdemonstrant senere ble dømt for ordensforstyrrelse.

• Det var her Sian ble nektet å ha et møte på Biblioteket.

• Det var her Regnbueflaggene ble kappet ned fra Lundsbroa.

• Det var her fenomenet Sørlandsnyhetene oppstod.

• Det er her satirekunsten mot Sørlandsnyhetene har skapt debatt.

• Og det er her vi nå diskuterer filmen Perleporten, som ingen foreløpig har sett.

På ulikt vis utfordrer disse sakene våre holdninger til ytringsfriheten.

Hvis du tenker på disse hendelsene, hva mener du er innenfor eller utenfor rammene av ytringsfriheten? Disse hendelsene viser i varierende grad hvor vanskelig det er å sette grenser for ytringsfriheten. Og hvis du først begynner å begrense den, hvor stopper du?

Å reflektere over dette, eller diskutere temaet med andre, har en stor verdi.

Vi som lever i et liberalt demokrati har det friest og best i verden, men historien har lært oss at vi ikke skal ta verdiene for gitt. Det er lett å være tilhenger av ytringsfrihet når alt er fryd og gammen og du er enig i ytringen.

Det er når du blir provosert, det er krevende.

Når du blir redd, er det enda vanskeligere.

I Sverige og Danmark er temaet brennhett. Koranbrenning truer folks sikkerhet og Sveriges mulighet til å komme inn i NATO. Svenske og danske politikere diskuterer nå om de skal forby eller begrense koranbrenning.

Noen av diskusjonene vi har hatt her i byen blir små i forhold, men kjernen er den samme: Når noe blir ubehagelig er det alltid noen som vil begrense ytringsfriheten.

I flere europeiske land ser vi tilløp til autoritære ledere vinner frem. Politikere som skaffer seg makt gjennom å systematisk begrense folks ytringsfrihet.

I Norge går statsråder av på grunn av habilitetssaker. Vi kaller det skandaler, og det er det, men det er jammen meg noe vi skal være glade for også. At vi bor i et land hvor makta blir stilt til ansvar.

Internasjonalt ser vi at den frie kunsten er under press. En fersk rapport viser at kunstnerisk ytringsfrihet i andre deler av verden har skremmende negativ utvikling. I ytterste konsekvens praktiseres dødsstraff mot kunstnere. I dette perspektivet blir våre lokale kunstdebatter kanskje ubetydelige, men igjen er kjernen den samme: Ønsket om å forby kunst man ikke liker.

I Kristiansand er det mange som gir uttrykk for man er lei. Lei av støy. Lei av debatt-klimaet. Og lei av kunst-debatter. Det er lett å forstå.

Men om du er aldri så lei, kan du i hvert fall si at du har mastergrad i temaene ytringsfrihet og kunstnerisk frihet.

Alt som har skjedd i denne byen de siste årene har gitt oss høy kompetanse på ytringsfrihet. Folk fra Kristiansand kan fronte enhver debatt om ytringsfrihet. Vi har nok av eksempler å vise til.

Tross alt er dette en svært verdifull kompetanse å ha i ryggsekken når vi skal ut i kampen for å forsvare vårt liberale demokrati.