De kristiansandere som blir fornærmet over Widerøe-reklamen forteller verden en ting: De er ordentlig stressa på selvbildet. Skikkelig, skikkelig usikre og urolige over byens identitet. Og – det tar de på høyeste alvor.

Det gjør filmsnutten bare enda vittigere.

Filmen er dønn uskyldig. Man har rett og slett planta en solbrun, hvitkledd, blond familie med perfekte tenner i skjærgården hvor de blide og entusiastiske kauker ut en hjertefølt lovsang om Kristiansand.

Karikaturen er sofistikert og elegant. Den treffer umiddelbart som gode karikeringer skal gjøre. Den behøver ingen faktaboks, forklaring eller undertekst. Alle skjønner hvor vi er. Vi er sååå veldig ikke på Gjøvik eller Røros. Ikke i Tromsø eller Sandefjord.

Vi er midt i det blide og blaude og tidvis flaue sørlanderiet. Denne familien kunne bare bodd her. Den finnes ingen andre steder i landet. Den hører til her.

De synger om aper og makrell og palmer, og litt over i surrealismen sklir alt når familien er på sjektetur og lager blokkfløyteorkester i den gamle trebåten. Trekkspill hadde vært riktigere. Men blokkfløyte og trommer i sjektefart er en surrealistisk vri. Som jo også god humor skal ha.

Birgitte Lindebø Skeie, som fremstår som mor i familien, bærer mye av den lille filmsnutten. Det er umulig å ikke bli råsjarmert av hvordan hun gnur på med inderlighet når hun synger. Man kan formelig se hvordan hun bobler av latter inni seg når hun drar på med det ekstremt dårlige refrenget. Hun er en stjerne. Og mannen er like vittig – han er åpenbart ekstremt ukomfortabel med både sang og setting.

Man kan se på Birgitte Lindebø Skeie hvordan hun nesten bobler over når hun virkelig gønner på med inderlighet på de flaueste strofene. Foto: Skjermdump

Tenk hvor mye tanketom, kald og bråkete reklame det finnes på tv. Det er støy og skrik og sjelløst salg og syntetiske jingler og dårlig dubbing.

Denne reklame-serien Widerøe har skapt er noe annet. Det oser selvfølgelig norgesreklame, men de har klart å bake inn mye kjærlighet, varme og humor, og det har blitt et veldig godt portrett av ulike folkeslag i dette lange, rare landet. Denne reklamen har rett og slett blitt et stykke norgeskultur. Små fortellinger om – oss.

Les saken om sangen og si hva du synes:

Den har kastet opp alle stigma og fordommer om ulike områder og byer, og herjet og lekt med dem. Om bergenserne, som elsker byen sin, men først og fremst er opptatt av at den er bedre enn Oslo. I Ålesund, hvor det handler om penger. Eller i Lofoten, hvor det er ut på tur. Uanfaensett.

Men her i Kristiansand har noen gått sur. Og vil fortelle at hei, det er ikke sånn vi er. Dette er ikke oss. Dette er ikke morro. Det er ingenting å le av. Dette er ikke noe gøy.

Men som vi vet fra historien – det er aldri, aldri den som blir latterliggjort som kan bestemme hva som er latterlig. Det er ikke de som blir karikert som best ser karikaturen av seg selv. Det er ikke du selv som best ser dine egne komiske særtrekk. Og du kommer bare dårlig ut hvis du protesterer med sinne. Det understreker bare latterligheten. Setter to streker under svaret, karikeringen.

Det er – heldigvis får en vel si – mange i Kristiansand som ler av dette. Sikkert de aller fleste. Men den sure mottakelsen denne helt ufarlige filmsnutten noen steder får, har i hvert fall ikke undertegnede sett noen andre steder i landet. Og det kan hende at flyselskapet her har klart å pirke borti noe større enn de ante.

For kan det være at andre byer er tryggere i sitt eget selvbilde? At de er mer fortrolige med hvem de er og hvordan de blir betraktet? For trygge folk har selvironi. Utrygge folk har det ikke.

Kanskje denne reaksjonen i Kristiansand peker på en slags kulturkamp i byen. Om hva byen er og bør bli. Noen vil hegne om denne sørlandsidyllen av hvitmalt lykke. Men så finnes det jo miljøer og krefter som har kjempet lenge og hardt for at byen skal bli kjent for andre ting enn «tean i tanga», for å være smørblid, kristen, konservativ, familieorientert, kledd i nyvasket hvitt med Julius i bakhagen. Og denne karikeringen hjelper ikke den gjengen. At det fortsatt er sånn verden ser dem. Og ler av dem.

Men det er helt utrolig humørløst og usmart å møte en kort filmreklame med en slags krenkethet. En indignasjon, fordømmelse og hellig harme som vi bare kjenner igjen fra – nettopp bibelbeltet.

Det beste er å slappe av. Puste med magen. Le og synge med.

Hvis ikke blir denne hårsårheten med i neste karikaturfilm. Det er ikke sikkert det blir like gøy. Eller – kanskje det blir det vittigste av alt.

Birgitte Lindebø Skeie må forsikre – det er humor. Foto: Jacob J. Buchard