«De som sier at andre er aper, de er dumme, de»

Det finnes ikke apekatter i norsk fotball. Bare noen idioter.

Kommentar

Mandagen etter, den første mandagen etter helgen hvor alle spillere i den norske serierunden markerte motstand mot rasisme, med røde kapteinsbind og plakater med #stopp rasismen, så skjer det. I Kristiansand. I en debatt om nettopp denne massive #stopp rasisme-kampanjen. En Start-tilhenger kommer med rasistiske skriverier i sosiale medier. Og allerede samme dag ble det gjort et hastevedtak i Tigerbergets supporterklubb om at vedkommende ekskluderes. På ubestemt tid.

Supporterne reagerte forbilledlig og kontant på rasismen som kunne knyttes til deres merkevare. Supporteren fikk rødt kort og ble utvist. En dommeravgjørelse det er lett å være enig i.

Norsk fotball har ved flere anledninger prøvd å få bukt med rasisme. Enkelte klubber har prøvd og prøver å vaske denne tenkingen og disse holdningene bort fra tribunene, fjerne denne plumpe måten å kjefte på. Men det er ikke lett. Norske fotballtribuner samler alle slags mennesker, med alle slags holdninger. Her er alle yrker og samfunnslag representert. Vinnere og tapere side om side. Med alle slags utgangspunkt i livet, og alle slags utgangspunkt for et følelsesregister de skal ta ut som publikummere i fotball. Og i kampens hete kommer mørket frem. Grumset.

For et par uker siden opplevde Kristiansund-stjernen Amahl Pellegrino å få rasistiske tilrop i en kamp borte mot Aalesund. Søndag kveld ble Vålerengas Ousmane Camara utsatt for rasistiske tilrop under seieren mot Sandefjord. Personen som ropte, er en frivillig vakt som har vært knyttet til Sandefjord Fotball gjennom mange år. Vedkommende har erkjent hendelsen og er nå utestengt.

Homo. Neger. Apekatt. Same. Bonde. Opp gjennom historien er det ikke voldsomt sofistikerte skjellsord som har kommet fra tribuneplass. Man kunne tenkt at dette avvæpner og stakkarsliggjør avsenderne mer enn det sårer eller rammer mottaker. Men fotballen er den største idretten vår, og nettopp fordi den samler alle slags folk er det så viktig å ta et oppgjør. For foreldre, lærere, politikere - alle slags autoriteter i samfunnet - vi kan mase om antirasisme og likeverd og respekt til vi blir blå. Men hvis fotballverdenen viser frem kortene, så gjør det mye mer inntrykk. Det kan gjøre en forskjell. Får man vasket rasismen bort fra fotballverdenen kan mye være gjort.

Som i England for eksempel. Hvor rasistiske skjellsord og tirader ble slynget utover over fotballarenaer, hvor publikum laget ape-lyder og til og med kastet bananskall mot spillere. Der har fotballfolket langt på vei lyktes med oppgjøret. Der ble til og med fotballfansen tilbudt antirasisme-programmer når de ble utestengt, et kurs som kunne bli begynnelsen på noen holdningsendringer. Omskolering. Det kunne de jo også prøvd nedover i Europa, i Serbia eller Italia for eksempel, hvor dette enn så lenge får florere nokså i fred.

Det paradoksale med rasisme-problemet i europeisk fotball er at så mange av stjernene har innvandrerbakgrunn. Er store fotballforbilder. Hvis man er rasist, så er det egentlig rart at man er videre interessert i fotball. Det er nesten ingen annen idrett som har vært en større arena for inkludering. Fotball forener klasser og farger. Det er lavkost-idrett og muligheter for bred deltakelse. Og fotballen er global. For ikke bare er norske fotballøkker og treningsbaner fulle av innvandrerbarn og - ungdom, men her kommer jammen foreldre også. Det er ikke alltid innvandrerforeldre dukker like hyppig opp på foreldremøter i klassen eller i barnehagen, hvor de kanskje føler seg mer på fremmed jord. Men i fotball - der er innvandrerpappaer som andre pappaer - verdensmestre. Det kan de, som alle andre pappaer og mange mammaer, noe om. Det er et språk de kan snakke, en verden hvor de kan bidra.

I mange kalde og sure hverdagskvelder, uke etter uke, i sludd, mørke, sol og snø, foregår det et enormt integrerings- og inkluderingsarbeid på norske fotballbaner. Hvor barn og unge, uansett bakgrunn, både heier på hverandre og konkurrerer med hverandre. Hvor det er idrettsgleden, leken og prestasjonene som betyr noe. Fellesskapet. Et sted de også lærer å bli fargeblinde. Det er verdifullt.

Noen av dem kan trenge den læringen litt ekstra. Noen av dem skal bli fotballstjerne og få apekatt ropt etter seg. Da kan det hjelpe at de har lært hvem den egentlig apen er.