Snart åpner det nok ei dagsturhytte. Midt på fjellet. Stedet er Hovden og du du må ikke til topps for å se den. Bygget stikker nemlig opp som en solid utvekst der oppe ved Hovdenuten og sees godt både fra Breive, Hartevatn og ja, egentlig fra nesten hvor enn du er på vestsiden av Hovden.
Dagsturhytter oppføres nå i naturen over hele Norge. Formålet er edelt: folkehelse. Tanken er at utsikten til å nyte matpakka innendørs skal få flere folk til å gå på tur. Det lokkes med minibibliotek og ovner, ferdigsnekra benker, informasjonstavler, universell utforming, flott arkitektur og store vinduer.
Nå blir det dagsturhytte på Hovden
Ved å etablere attraktive turmål i nærmiljøet skal det bli mer friluftsliv, mer fysisk aktivitet og bedre helse for både innbyggere og tilreisende.
Du skal altså gå inn når du kommer deg ut og fram til målet. Sitte inne og kjenne på svettelukt og sure sokker, og kikke på at andre turfolk fortærer kakao med snerk. Skjermes for naturen, fjell-lufta, for vind, lukter, lyng og kanskje regn. Sånn at du får det mer som på hytta. Eller hjemme.
Trenger vi virkelig å legge de kortreiste dagsturene våre også til - ei hytte? Får vi ikke hytte- og byliv nok?
Men hva skjedde med gleden over naturen i seg selv og det å bare nyte den som den er? Gleden over det å fryse litt, slenge på seg en genser, kjenne på elementene og merke tilfredsstillelsen over å finne ly og le og mestre livet der ute i fjellheimen eller inne i skogen? Eller det fine i å kunne være alene og kjenne på den sjeldne luksusen som stillhet har blitt.
Jeg undres.
Trenger vi virkelig å legge de kortreiste dagsturene våre også til - ei hytte? Får vi ikke hytte- og inneliv nok?
Og hvor kom den tanken fra, at det å bygge slike steder er å ta vare på sårbar natur? I ei tid der det fortettes, flatsprenges, bygges i og utenfor - og over skiløyper, langs elver og i fjellsider. Skoger og heier og turløyper får nye bygg, naturen får nye spor og tydelige avtrykk.
Er det virkelig dette vi vil og trenger nå?
Tilbake til et konkret eksempel. Dagsturhytta på Hovden, den som ennå ikke er ferdig.
Her jubles det tilsynelatende unisont over at det lovlig settes opp et bygg, ei brenn ny arkitekt-tegnet hytte på en av de mest sentrale fjelltoppene i hele bygda som de helst omtaler som fjellbyen.
Et argument for denne konkrete bygginga har vært å «samle folk» slik at de ikke går i områder som er sårbare for villreinen. Derfor skal det også lages informasjonstavler om villreinen langs veien opp og på selve bygget. En edel tanke. Men er den forankret i virkeligheten? Vil de som er opptatt av villrein virkelig gå i kø i trapper for å lese om dem på et skilt når de kommer opp?
Så er det alle oss som bare liker naturopplevelser når vi er på tur. Som synes det er fint å spise nistepakka i ro og fred med ryggen mot en stein og ikke på en benk, lår mot lår med en fremmed. Eller med hyttenaboen. Hvis tanken er å samle flest mulig på et sted for å «unngå spredning» i terrenget, er sjansen reelt til stede for at effekten blir motsatt.
Jeg kan nesten garantere at denne kategorien turgåere heretter trekker til mindre befolkede områder.
Og til slutt: hva er det i vi lærer ungene våre, de som bruker for mye tid foran skjermer innendørs og som med tid og stunder skal forvalte denne kloden etter oss?
Hvis de innpodes til å tenke at det beste i verden er å nå fram til ei dagsturhytte på vidda, så er lærdommen i hvert fall ikke at ubebygd natur er en verdi vi må hegne om.
Men enn så lenge skal vi altså mobilisere til mer friluftsliv og vern av naturen ved å gjøre turopplevelsene mer likt på inneliv. Forstå det den som kan.
Nå kan du ta trappa til Hovdenuten
Over 100 på åpning av ny hytte