Jeg ble kjent med konseptet russefeiring kort tid etter at jeg begynte på bachelor i skandinaviske studier, og ble fascinert. For en fin og unik måte å markere den store inngangen til det voksne livet på!

Jeg er nemlig oppvokst i utlandet, og har ikke selv opplevd russetida.

Det kan sette meg i en posisjon der jeg ikke har rett til å kritisere. Sist gang en polakk prøvde å si noe om Norge, gikk det vel ikke så bra. Reaksjoner på Nina Witoszeks pamflett «Verdens beste land» viste hvor vanskelig det kan være å motta kritikk fra utsida.

Men jeg var jo 19 en gang, og endelig ferdig med skolebenken.

Den største markeringen i Polen er et offisielt skoleball, rundt hundre dager før avgangseksamenene.

Akkurat som russetid, er det et øyeblikk man venter på i alle de tre årene på videregående. Ballet åpner for den intensive perioden med eksamensforberedelser. Når eksamenene først er levert, feirer vi igjen.

Men den norske måten, altså! Busser og biler, kule antrekk, sang og en helt vill feiring som varer i en måned.

En hyllest til ungdomstida.

Si din mening i vårt debattstudio nederst i kommentaren.

Omtrent da jeg begynte på skandinaviske studier, tok NRKs «Skam» helt av, en serie som handler om venner, skole og forberedelser til nettopp russetida.

Ungdom i hele Europa ble kjent med, og beundret det kule konseptet, og jeg var en av dem. Jeg husker jeg ønsket å ha fått sjanse til å oppleve dette.

Og så flyttet jeg til Norge. Etter snart tre år her i landet mener jeg at russetida i noen tilfeller symboliserer det verste med vårt samfunn, nemlig kampen om makt og prestisje.

I torsdagens «Debatten» på NRK ble russetiden et tema. Problemer som ble tatt opp var prøvefester, avstemninger og diskriminering.

Det kommer alltid til å oppstå vennegjenger med folk som trives best med hverandre. Men vi skal være bekymret når det å danne grupper baseres på et strukturelt ekskluderingssystem. Når fokuset ikke faller på det å være sammen, men å være sammen med dem som er verdt det.

Kommersialisering rundt russetida virker også problematisk for en ekstern observatør som meg. Selskaper som tilbyr russebusser til knappe 400.000 kroner, offisielle russeprodukter, logoer, egne russesanger – alt som roper: «Vi er rikere og kulere enn deg!».

Før var jeg lei meg for at jeg aldri hadde fått mulighet til å være russ selv. Nå tenker jeg at hvis jeg noen gang får barn, så vil jeg helst ikke at de skal delta i galskapen.

Jeg er polsk, og fest, fyll og feiring er ikke fremmed for meg. Livet skal nytes, og skal det være med en flaske vodka i hånden, så let it be.

Men jeg vil ikke at den potensielle, framtidige dattera mi skal høre at «i kveld er det lov å være hore», og at hun skal telle om hun nå har ligget med mange nok gutter til å få en russeknute.

Jeg vil heller ikke at den potensielle sønnen min skal være med på avstemning om en medelev, og føle at han har makt til å bestemme over andre menneskers verdi.

Jeg husker den dagen vi gjemte oss i en gammel fotballstadion rett ved den videregående skolen vår, og drakk oss dritings i glede over at eksamenene var over.

Ikke minst prøvde vi kanskje å drikke vekk den skumle følelsen av at snart skulle også vi bli voksne.

Jeg husker spontanitet, latter, og jeg husker hvordan vi passet på at vi ikke skulle bli oppdaget av politiet. Adrenalinet bobla i oss.

Venner og medelever, folk som jeg delte tre år i samme klasserom med. Noen av dem fikk jeg aldri se igjen, for så mange gikk sin vei. Men akkurat da feiret vi – sammen.

Jeg håper at det er det, ikke utenforskap, årets russ også kommer til å huske.