Kommentar: «Du finner meg nok på et gamlehjem om 50–60 år med det kuleste av spillteknologi»

Helt siden jeg fikk min første Playstation-konsoll på midten av 90-tallet har jeg til tider vært både fascinert og oppslukt av gaming. Jeg har kjent både gleden og frustrasjonen på kroppen. Jeg har forsovet meg fordi jeg satt «litt» for lenge og spilte kvelden før, og jeg har glemt å spise fordi jeg «skulle jo bare...».

Jeg har kjent på den altoppslukende opplevelsen det er å befinne seg i en virtuell verden, og skuffelsen når mamma kom inn og dro ut stikkontakten den gang jeg bodde hjemme, etter å ha ropt meg ned til middag 13 ganger på mindre enn fem minutter.

Jeg har lært meg nye språk. Jeg har blitt mer nysgjerrig på å utforske.

Jeg har lært meg vitenskap, historie og konsentrasjon. Og jeg har fått meg venner. Mange venner - i hele verden. Fra Kina i øst, til Sør-Afrika i sør og Hawaii, USA i vest.

Gameren i meg vokste fram da halve nabolaget møttes for å prøve det nyeste spillet. Vi kranglet om hvem sin tur det var til å spille og endret reglene for hvem sin tur det var hele tiden, bare for å holde i kontrollen litt til.

Jeg husker jeg særlig ofte la turen til den eneste gutten i gata med Nintendo, bare for å spille det siste Pokémon-spillet.

Vi dro på LAN i kjellere og loftstuer hos hverandre. Internett var fortsatt en liten boks som tok opp telefonlinja og lagde tilkoblingslyder som hørtes ut som en døende katt, og i starten var det kun for spesielt interesserte eller bedrifter. Vi kobla sammen alle dataene våre med kabler på kryss og tvers for å kunne spille Counter-Strike med hverandre.

Se video om arbeidet med gaming-sakene:

I dag foregår alt på gaming-stasjoner som ligner mindre romstasjoner (skyldig!), med trådløs kommunikasjon. Det er ikke noe poeng med frisk luft på vei til nabogutten lengre.

For meg har gaming mistet mye av sjarmen det hadde da jeg var barn, men det tapte gjøres opp i utvalg, variasjon, kvalitet og teknologi. For ikke snakke om konkurransearenaen e-sport som har fulgt med, med store pengepremier.

At noen legger ned enorme mengder tid og penger i gaming, er det nok mange som rister på hodet av. Men spill er noe som har inntatt de fleste hjem.

Hele 96 prosent av gutter og 63 prosent av jenter i alderen 9-18 år spiller spill, ifølge Barn og medier-undersøkelsen 2018, (Medietilsynet).

Tar vi med foreldrenes spill på telefoner, datamaskiner eller spillkonsoller så er det ikke helt urimelig å anta at «alle» gamer, i større eller mindre grad.

Nettopp fordi det er så utbredt, fortjener gaming plass i norsk presse. Og ikke bare under sorte flagg fra foreldre som reagerer på spillvold eller denslags. Det finnes så mange flere, lite utforskede aspekter ved gaming.

Jeg har savnet omtale om gaming som noe som berører oss alle: Sosialt, teknologisk, kulturelt, økonomisk og familiært.

Dette har vi prøvd å gjøre noe med. Sammen med kollega Jonas Oden Ulset har jeg skrevet flere saker i Fædrelandsvennen som forhåpentligvis kan vise flere sider ved gaming.

Jeg er sikker på at mange foreldre kan kjenne på frustrasjonen, fortvilelsen og sinnet når de yngste ikke umiddelbart klarer å løsrive seg fra skjermen. Middagen blir jo kald, tross alt.

Jeg skjønner både gameren og forelderen.

Og selv om jeg ikke bruker på langt nær like mye tid på å spille som jeg gjorde for 15–20 år siden, så har jeg ikke tenkt å gi meg. Du finner meg nok i gyngestolen på et gamlehjem om 50–60 år med det siste, kuleste av spillteknologi.

Les gaming-sakene i Fædrelandsvennen her:

Les hele saken med abonnement

Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.