En lørdag formiddag i 1975 sendte mamma min bror og meg til nærbutikken. Hun la 16 kroner og ei veldig kort handleliste i bukselomma mi.
Og så ba hun meg innstendig om å ikke miste pengene: «Det er alt vi har.»
Selv som syvåring forsto jeg budskapet: Her var det ikke rom for å gå utover mandatet, selv ikke i seksjonen for søte saker. Selv ikke på en lørdag.
Det var ikke første gang jeg ledet troppene – det vil si min bror og meg – til kolonialen. Men det var første gang jeg ikke gjorde det med grenseløse forventninger om hva jeg skulle fylle spissposen med av godsaker til Barne-TV.
Jeg husker akkurat dette øyeblikket så klart som noe annet fra barndommen min. Det var øyeblikket da det gikk opp for meg at vi var fattige.
Det var ille nok å selv vite at man hadde mindre enn andre – men langt verre at omgivelsene også visste det.
Før den lørdagen i 1975 kan jeg ikke huske å ha tenkt at vi levde i fattigdom. Men et utenforskap kunne jeg ane, for en gutt på syv år kan merke når noen ser ned på ham.
I hvert fall var det slik jeg følte det. Det var ille nok å selv vite at man hadde mindre enn andre – men langt verre at omgivelsene også visste det.
Derfor brukte jeg mye tid på å skjule fattigdommen vår for andre:
Jeg skammet meg over leiligheten vi bodde i – den med verdens styggeste sofa – så jeg inviterte aldri noen hjem. Da fikk heller ingen rede på at pappa ikke bodde hjemme.
På skolen hendte det at jeg «glemte» nista. Eller så var jeg «ikke sulten». Når jeg først var på skolen, da. Ofte kom jeg etter spisepausen.
I denne perioden kan jeg ikke huske at jeg var i en eneste bursdag hos naboer eller gutter i klassen. Trolig ble jeg heller ikke invitert. Og det var tross alt bedre enn å komme med hverdagsklær og hjemmelagde gaver på en festdag.
Ikke var jeg med på fritidsaktiviteter heller. Antakelig var det ikke råd, men det hendte også at jeg satt barnevakt for lillebror om kveldene mens mamma var på jobb. Noen ganger var vi med når hun var kjøkkenhjelp på sentralsykehuset, eller vasket gulv i bedriftslokaler på Lund.
Mine erfaringer er langt ifra unike og like gyldige den dag i dag. Det bekreftes blant annet i en rapport Kirkens Bymisjon og Respons Analyse utga i november 2019.
Unge voksne er i rapporten intervjuet om å vokse opp i en fattig familie, og deres erfaringer bidrar til økt forståelse for de omfattende utfordringene det fører med seg.
Denne forståelsen er avgjørende for at samfunnet kan sette inn tiltak som virker bedre enn de har gjort hittil. Andelen barn som lever i fattige familier er ifølge Statistisk Sentralbyrå nemlig mer enn tredoblet siden 2001.
Ikke overraskende bidrar innvandrere til det meste av denne økningen. De må tross alt starte livene sine helt på nytt når de ankommer Norge.
Vi kan ikke motvirke skam og utenforskap ved å feie det under teppet.
Jeg tror det er enda verre å vokse opp i fattigdom i dag enn det var i min barndom.
For det første er forskjellene blitt større. Selv om vi hadde lite den gang, var det samtidig veldig få andre i nabolaget som hadde «for mye». Nesten ingen hadde hytte på fjellet eller reiste til Syden.
Presset fra omgivelsene for å kjøpe ditt og delta i datt var dessuten langt mindre i 1975. I dag blir man gjennom utallige kanaler konstant minnet om hva man ikke har råd til.
Min påstand – som er høyst personlig – er at stigmaet rundt fattigdom i Norge er større enn noen gang.
«Vi må snakke mer om fattigdom» er den klare oppfordringen fra de unge selv – de som ble intervjuet i den nevnte rapporten fra Kirkens Bymisjon og Respons Analyse.
Selv har jeg aldri snakket om det, men kunne ikke vært mer enig. Det må synliggjøres hvor inngripende fattigdom er i hverdagen. Vi kan ikke motvirke skam og utenforskap ved å feie det under teppet.
Kanskje kan min fortelling bidra i så måte. Og kanskje den til og med kan være en spire til håp for noen av dere.
Det ble bil for buss, om enn en sliten og ustabil Ford Escort.
Tross et vanskelig utgangspunkt midt på 70-tallet opplevde nemlig vår lille familie at velstanden økte gradvis og nesten umerkelig i årene som fulgte:
Vi kjøpte farge-tv og telefon. Det ble bil for buss, om enn en sliten og ustabil Ford Escort.
Garderoben ble litt om litt oppgradert, attpåtil med sko og tøy som passet.
Jeg begynte på fotball og i speideren.
Vi fikk til og med nytt trekk på sofaen.
Så hva skjedde?
Kort fortalt: Den norske velferdsmodellen løftet oss ut av tristessen med sine mange sikkerhetsnett:
Sosialhjelp, arbeidsledighetstrygd, sykepenger, barnebidrag og hva de nå alle het den gangen.
Gratis skole og sykehusopphold når det var nødvendig.
Vi fikk bruk for alt.
Særlig utsatt er de som ikke har ressurspersoner å ty til når det virkelig røyner på.
Nettopp fordi vi bor i en velferdsstat er det grunn til å tro at mange vil vokse ut av fattigdom med årene.
Men i 2021 bor 115.000 barn i familier med vedvarende lavinntekt, og statistikken forteller oss at problemet vil angå enda flere fremover.
Særlig utsatt er de som ikke har ressurspersoner å ty til når det virkelig røyner på.
Det hadde heldigvis vi, men selv ikke noen av dem kunne forhindre at den labre lørdagen i 1975 gikk fra vondt til verre.
På vei hjem fra butikken snubla lillebror og landa på magen med bæreposen mellom seg og asfalten. En melkekartong sprakk og kneippbrødet drukna.
Det var et hendelig uhell, men for en litt mismodig syvåring fremsto det som verdens undergang.
Selv om denne episoden har passert revy utallige ganger i årenes løp, kan jeg fortsatt ikke huske hva som skjedde videre.
Bare at jeg følte meg fryktelig liten. Den følelsen definerte mye av livet mitt i disse årene.
Jeg prøvde bare å skjule det.
Når det beste hadde vært å snakke om det.
Fædrelandsvennens debattstudio
Hva mener du må gjøres for å redusere antall fattige barn? Del med oss. Husk fullt navn!
– La barnetrygden være behovsprøvd!
Barnetrygden slik den er i dag bare øker forskjellene! Mange har så høy inntekt at de setter hele barnetrygden i banken! Dermed får barnet en stor startkapital når de flytter hjemmefra. Dette i grell kontrast til de barna som har hatt lite heile livet, og som i beste fall får med seg ei dyne når de flytter hjemmefra.
La barnetrygden være behovsprøvd! Hvis foreldre tjener så mye at de setter barnetrygden på bok, da har de ikke behov for barnetrygd! Gi høyest barnetrygd til de som tjener minst. Dette er en enkel måte å utjevne forskjeller på.
– Ser ut til at det finnes penger hvis man har vilje
Takk for at du deler denne historien!
Vi har dessverre fremdeles fattigdom i byen vår og det kan umulig være mangel på offentlige midler som er grunnen til dette - det står nok kun på viljen.
Nå har vi snart kulturbygg for 2,5 milliarder kroner på silokaia som koster 240 millioner offentlige kroner i året å drifte. I tillegg har Kristiansand solgt kraftaksjer og bevilget ca 1,5 milliarder til kulturformål (Cultiva stiftelsen). "Så det skal ikke stå på penger"
Ser ut til at det finnes penger hvis man har vilje.
– Kan takke våre "overordnede" for trangere kår!
Vi kan takke våre "overordnede" for stadig trangere kår! Vi får påført unødvendige byggverk hvor fellesskapet blir tvunget til å bidra, gebyrpåslag, nye gebyrer, økning av avgifter og andre kjepper som stikkes i beina til arbeidende borgere! I tillegg kommer alt det staten finner for godt å putte på oss!
Jeg gir deg jeg kan avse til trengende. Siden politikerne har forlatt oss så håper jeg andre også bidrar!
– Ville satset hardt på gratis skolelunsj
Viktig tema dette, bra at noen tør å fortelle sin historie.
Jeg tror det blir feil å anklage politikerene for alt det som ikke er bra i samfunnet. Etter min mening har vi et sunt demokrati, hvor flerparten har oppriktig ønske om å gjøre byen og landet vårt bedre.
Ift barnefattigdom, så ville jeg satset hardt på gratis skolelunsj. Da sørger du for at alle får mat på skolen, barna blir mer konsentrerte og foreldre sparer penger osv
Det kommer til å bli dyrt, men for samfunnet og barna er det helt klart verdt pengene ;)
Hei, Asbjørn!
Takk for konstruktivt innspill, som kanskje kan vise seg å være verdt pengene.
– Hadde de brydd seg om fattigdom hadde de gjort noe med det!
Jeg mener at grunnen til at vi har fattigdom i Norge er pga Politikerene! Det er jo tross alt de som legger opp til alle avgiftene/skatter! Bare ta dagens samfunn feks hvor du har strømpriser som er blitt mange dobbelt, du har Nettleien som blir høyere, bompenger øker kraftig, piggdekk avgift, matvarer øker, byggevarer har økt enormt, alle disse tingene er det politikerne som styrer, og hadde de brydd seg om fattigdom hadde de gjort noe med det! Vi har rett og slett fått en ny adel i Norge og det er Politikerne!
– Vi hadde politikere som både ville og gjorde noe med problemene
Jeg vokste opp i en tid med håp og tro på en bedre fremtid. Norge var fattig og utarmet etter 1. verdenskrig. Statskassen var tom. MEN! Vi hadde politikere som både ville og gjorde noe med problemene. Gradvis ble velstanden bygget og Norge ble et godt land å bo i. Idag har vi ikke slike mennesker i styre og stell. Mange av dagens politiker er mer opptatt av å karre til seg selv enn av å gjøre noe med forskjellene i Norge. Håpet idag er at den nye generasjonen politikere på Stortinget kan renske opp i elendigheten. VI TRENGER FORANDRING !!!
– Jeg hadde gladelig gitt slipp på mange goder
Takk for din historie. Utrolig viktig at de blir fortalt og delt. Norge er et godt land å bo i, men de fleste "godene" er skjevt fordelt. Jeg hadde gladelig gitt slipp på mange goder som i dag ytes til pensjonister med god råd. Synes faktisk det til tider er pinlig hva jeg får tilbud av goder og ytelser når noen som virkelig trenger det lider. Behovsprøving er krevende, men bør i mye større grad enn i dag brukes for å endre fordelingen.
– Håper jeg slår inn åpne dører
Takk for viktig fortelling og fokus.
Målretta fokus hos Nav hvor barnefamilier ytes ekstra innsats for å komme ut av vanskelig situasjon. Avvik hvis det vedvarer mer enn 6 mndr. Håper jeg slår inn åpne dører med forslaget.