Da jeg var en liten gutt, hadde familien én telefon på deling. Vi hadde én tv med én kanal. Og jeg hadde én bror som satt i kjelleren og spilte på én Commodore 64. Nå har alle sin egen telefon. Familier har flere tv-er med flere titalls kanaler. De aller fleste ungdommer har sin egen datamaskin med mengder av spill. I tillegg har vi internett — og Facebook. I lomma har jeg en avhengighetsskapende smarttelefon som jeg kan surfe på internett med, se på tv med og spille på. Det slo meg her en dag: Hvor har stillheten blitt av? Drukner vi den i underholdning og informasjon? Frykter vi den?
Kan du høre stillheten?