Insekter finnes overalt og de reproduseres svært raskt. Det er FN som forteller oss dette, i en nyklekket rapport som oppfordrer oss kresne ganer i vesten til å inkludere kravlende småkryp i kostholdet. Ved å tygge mindre kylling og mer marihøne kan vi være med på å redde verden, små biter av gangen. Og det høres ut som en god idé.
Vi har jo sett Løvenes Konge, og den uforglemmelige scenen der løven Timba lærer at han ikke trenger antilopebiff når det er såpass delikat å suge sausen ut av en glinsende larve. Vi vet altså at det går an.
Insekter er et bra matsupplement for underernærte barn, heter det videre i rapporten. Fint, tenkte jeg først, at det er sommer, og jeg kan sende de tynne små ungene mine ut med spade i blomsterbedene. Billig og moro, med billejakt i egen hage. Hvor mange meitemarker klarer vi å slurpe i oss på fem minutter? Gøy for hele familien! Men så viste det seg at vi ikke trengte å gå ut i det hele tatt. Vi trengte bare å åpne en pose med ris fra Rema 1000. Og det var da det også viste seg at det ikke var så gøy for hele familien likevel.Proteiner er godt, men når proteinene begynner å forkle seg som karbohydrater, syns jeg det har gått altfor langt. Jeg vil fortsatt ha muligheten til velge selv, og selv om jeg tror på FN, så er jeg kanskje ikke helt moden for å begynne med larvekoking riktig enda, hjemme på kjøkkenet på Lund.
Det føles altså litt påtrengende når matprodusenten jeg har kjøpt risen min fra, tar dette skrittet på mine vegne, og forsøksvis sender meg og min familie lukt inn i insektspisernes verden. Dette gjør de ved å spe ut risen med larver. Det er mye snakk om lavkarbodietter, men når proteinene begynner å forfølge meg, må jeg få lov til å si stopp. Jeg hadde ikke lyst på hvit larve til middag, og selv om det finnes mennesker i verden som ville satt stor pris på dette lille næringstilskuddet i maten, vil jeg hevde min rett til å avstå fra larve uten å fremstå som tarvelig. Jeg forlanger å bli respektert for dette, og ikke risikere mistenkeliggjøring på kulturgastronomisk grunnlag.
Det eksemplaret jeg fant i den kokte risen min til gårsdagens middag hadde gjort en grundig jobb med kamuflasjen, og lyktes langt på vei. Fargen stemte, med unntak av hodet, som var svart, og siden resten av riskornene ikke hadde bein, endte den med å skille seg ut i det ellers nokså homogene miljøet i riskokeren.
Den levde ikke lenger. Vi kan ikke se bort ifra at "death by riskoker" er en henrettelsesmetode som benyttes i "risgrente" strøk, på linje med torturmetoder som grønn te, tofu eller marinert glassmanet. Siden det ville være "risistisk" og risikabelt å antyde noe sånt, får vi heller gå ut fra at dette ikke foregår i særlig utstrekning. Men i riskokeren min foregikk det derimot en utstrekning: larven jeg fant hadde strukket seg ut i en stram givakt, og gått rett i døden uten en eneste bøy.
Jeg kjenner mennesker som ville tatt ut langtidssykemelding på dagen, for å komme seg etter opplevelsen eller det traumet det er å treffe på døden i riskokeren, og særlig når larve ikke sto på menyen. Selv er jeg mer robust, og etter noen timer med gråt, tenners gnidsel og skjelvetokter, gikk det ganske bra, og jeg er nå tilbake på jobb, bare litt tynnere i håret.
Hva kan det komme av at jeg taklet denne hendelsen på slikt et forbilledlige vis? Svaret ligger i erfaring. Det er nemlig ikke første gang jeg treffer på tusenbente individer i maten min, og det kan virke som om larver trives spesielt godt i min ris. Jeg har vurdert atmosfæren i kjøkkenskapene mine, og bedrevet etnisk rensing med jevne mellomrom, men når larvene kommer rett ut av forseglede poser med ris, da kaster jeg inn kjøkkenhåndkleet. Og så plukker jeg det ganske raskt opp igjen, for jeg har ikke tro på å oppbevare tekstiler og mat i samme skap. Det er nemlig viktig med orden og system i maten så vel som i livet forøvrig. Det har jeg stor tro på, som mentalhygieniske tiltak. Det er derfor det er så urovekkende med levende vesener i matvarene. Jeg har ikke invitert dem inn, og jeg mener definitivt at de burde kjenne sin besøkelsestid, ta sine bittesmå hatter, og gå. Eller kravle.
Men så er det den muligheten vi ikke må overse: at larvene er bittesmå diett-agenter fra FN. Spesialtrente og sendt ut for å infiltrere risen og karbohydratene, og tvinge oss inn i et liv av lavkarbo. Men vi slår tilbake, peller ut larvene, og spiser risen vår. At rompa vokser, det får vi tåle, og heller sette fokus på fukos i forum for furom med masse ris til egen bak.