Men om vi ser bakom det spesielle, altså at det fins etnisk norske mennesker som er villige til å risikere livet fremfor blodoverføring, så dreier denne saken seg om respekt. Om helsepersonells manglende respekt for pasientens selvbestemmelse. Dessuten dreier saken seg om svikt og feilbehandling, og kanskje om en leges panikk for å miste livet på sin pasient som følge av egne feil.

Saken viser også en annen gjennomgående svikt i helsevesenet: Den at informasjon ikke blir fanget opp og tatt til følge. Norske pasienters journaler er fulle av informasjon som ikke blir lest og som ikke får følge for behandlingen. I dette tilfellet er informasjon gitt både muntlig og skriftlig, så tydelig at pasienten med alle hjelperne til stede har fremført sitt handlingsønske. Legen har hørt det. Likevel ble ropet hennes oversett. Og mannens.

En trenger ikke være Jehovas Vitne for å ønske å slippe behandling av en lege med slike holdninger.

Saken vitner også om en maktstruktur der behandlende lege blir allmektig, så annet underordnet, helsepersonell er uten rett til å overstyre inngrodde autoritetsstrukturer. Hvilken sykepleier eller jordmor tør motsi legen med et "Hør her!", eller tilkalle en overordnet? Enda en ting avslører saken: At leger flytter rundt som nomader mellom norske sykehus. Overfor slike folk er det vanskelig å innpode god kultur med krav til sikkerhetsprosedyrer.

Saken viser at denne legen har brutt alle retningslinjer og prosedyrer i tillegg til å mangle empati og alminnelig dannelse. Men aller verst er det at den avslører at Sørlandet sykehus ikke har sikret god planlegging og gjennomføring av denne risikofødselen. Det er Sørlandet sykehus som har sviktet.