Vladimir Putin har igjen tatt over som russisk president. 7. mai ble han innsatt i embetet hvor han kan bli sittende til 2024, selv om det antas at han vil gå av i 2018. Mange hevdet at Putin vant valget ved hjelp av omfattende valgfusk. Men for å sitere NRKs korrespondent i Moskva, Hans W. Steinfeld, var seieren så stor at selv noe valgfusk ikke kan frata ham det mandatet han fikk fra det russiske folket.

Etter valget uteble betegnende nok viktige gratulasjoner fra vestens ledere, med unntak av den franske president Nikolas Sarkozy. I stedet syntes vestens ledere, med sine dagsaktuelle politiske vyer, det var viktigere å legge vekt uregelmessighetene i gjennomføringen av valget.

Den offisielle, norske kommentaren kom i form av en pressemelding fra vår utenriksminister Jonas Gahr Støre hvor han blant annet skrev: Norge er klar til å videreutvikle det nære samarbeidet med

Leif Andreas Thortveit, Oberstløytnant (R)

Russland. Samtidig er vi uroet over meldinger fra internasjonale observatører fra OSSE og Europarådet om at det har vært betydelige mangler ved gjennomføringen av valget.

Etter valget har også Dmitrij Medvedev gått tilbake til statsministerposten. Den hadde han også forrige gang Putin var president. Dermed er de to topposisjonene fordelt, antagelig for mange år fremover. Tradisjonelt fordeles makten og arbeidsoppgavene mellom presidenten og statsministeren i Russland slik: Presidenten tar hånd om utenrikspolitikken og til dels forsvarspolitikken i den grad den betyr noe for utenrikspolitikken. Statsministeren tar hånd om all innenrikspolitikk.

Denne delingen har vært veldig tydelig under Medvedev/Putin de siste seks årene. Som president opptrådte Medvedev på den utenrikspolitiske arena ovenfor USA, EU, G20-møtene og i mange andre relasjoner. Under Georgia-konflikten i 2008 kom også denne delingen klart frem. Da var det Medvedev som håndterte Frankrikes president Nikolas Sarkozys diplomatiske anstrengelser for å stoppe krigen.

Helt fra desember i fjor har vi sett opptakten til et nytt politisk klima mellom Russland og USA. Siden Duma-valget da ble gjennomført har Putin og hans regime fremført politiske uttalelser ovenfor det russiske folk med følgende innhold:

Russland er omringet av stater som ønsker adgang til deres naturressurser.

Moder Russland er en stormakt og vil bli behandlet som det.

Rakettskjoldet som USA planlegger å utplassere i Polen for å stoppe eventuelle raketter fra Iran, har egentlig til hensikt å nøytralisere Russlands atomvåpen. Putin lovet i forlengelsen av dette at Russland skal utvikle nye våpen som kan bryte gjennom dette rakettskjoldet. Blant annet har Russland aktivert sitt rakettvarslingssystem i enklaven Kaliningrad.

Russland vil også bruke 4.300 milliarder de neste ti årene til å ruste opp forsvaret. I denne oppbyggingen inngår 400 nye interkontinentale raketter, 600 kampfly, flere titalls ubåter og flere tusen stridsvogner.

Flere av disse erklæringene ble avgitt 23. februar i år, i svulstige taler på Fedrelandsforsvarernes dag. Betegnende for uttalelsene er den historiske tradisjon i Russlands politikk, de lange linjers politikk. Moder Russland er en stormakt og vil bli behandlet som det.

Putin har sikkert lenge sett med ublide øyne på USA og NATOs politikk overfor det betente forholdet Russland har til Georgia. Det var Georgia som 8. august 2008 invaderte Sør-Ossetia. Georgias president Mikhail Saakasjvili fikk til sin store forbauselse ingen støtte fra NATO i denne invasjonen. Men NATO har senere utvidet det militære samarbeid med Georgia gjennom programmet Partnerskap for fred. Målet over tid er at Georgia blir fullverdig medlem av NATO.

Så viste det seg nylig at NATO-landet Norge har involvert seg i et militært samarbeid med Georgia. I 2012 skal norske offiserer blant annet drive felttrening for georgianske offiserer ved en forsvarsskole nord i Georgia. Vårt forsvarsdepartement toner dette ned som uproblematisk, men sett med russiske øyne kan det umulig være et bidrag til fred og stabilitet i regionen.

I dagens storpolitiske hverdag skulle en tro at USA/NATO/Norge hadde andre mål enn å tirre Moder Russland. Det er bare å minne om de 2 store konfliktene som pågår i disse dager: Borgerkrigen i Syria og Russlands nøkkelposisjon der, og Irans atomprogram. Historisk har Iran og Russland hatt politiske sammenfallende interesser. Russland kan spille en nøkkelrolle i en eventuell løsning av dette betente forholdet. Og dagens viktigste politiske utfordring er å løse denne saken, før Israel iverksetter et angrep.

Lille Norge har i mange år hatt et godt og stabilt naboforhold til Sovjetsamveldet, nå Russland. Delelinjespørsmålet er løst. Telenors utfordringer er uløst. Svalbardtraktaten er fremdeles en utfordring i forholdet. Russerne har nå startet byggingen av en ulovlig satellittstasjon i Barentsburg som våre myndigheter krever revet. Nordområdenes rolle i verdens fremtidige energiforsyning vil kreve politisk kløkt og modenhet.

I dagens storpolitiske bilde er det derfor ubegripelig at tilbakemeldingene etter valget av Putin ikke var fundert på dypere realpolitisk kløkt fra vestens ledere. Likeledes at NATO involverer Norge i et militært utviklingssamarbeid med Georgia. Og at ikke Russlands rolle i en fremtidig løsning av Irans uløste atomspørsmål er på dagsorden.

Etter innsettelsen av Vladimir Putin som Russlands president, vil det komme tøffere toner fra den kanten.