I så måte har regjeringspartiene all grunn til å forlate regjeringskontorene med rak rygg. For regjeringen Bondevik var på mange måter en parlamentarisk umulighet, skapt av en kaotisk politisk situasjon i Stortinget etter valget i 1997 og Thorbjørn Jaglands utrolige selvmål ved det politiske katastrofetallet 36,9.Sett mot denne bakgrunn — nederlagsspådommene og det svakeste parlamentariske grunnlaget noen norsk regjering har hatt siden mellomkrigstiden - har regjeringen Bondevik prestert langt over forventning. Det skyldes ikke minst en talentfull statsminister som har manøvrert regjeringen gjennom et urent politisk farvann med kløkt og en velutviklet teft for politikk som det muliges kunst.Men det har ikke kunnet forhindre at Norges svakeste etterkrigsregjering, målt i parlamentarisk støtte, etterhvert ble ganske skadeskutt. Den har måttet akseptere en rekke nederlag i Stortinget - selv enkelte av deres egne regjeringspartier har stemt mot regjeringens forslag i Stortinget - og foran regjeringen Bondevik lå flere store nederlag i viktige politiske saker og ventet senere i vårsesjonen.Regjeringspartiene har gjort det til et poeng de siste dagene at statistikken viser at de tidligere mindretallsregjeringene til Arbeiderpartiet gikk på like mange nederlag som regjeringen Bondevik har gjort. Det er en meningsløs tallmagi - for det avgjørende er hva slags typer saker man lider nederlag på. Og det er neppe tvil om at Stortinget har tæret sterkt på hjertesakene til sentrumspartiene. Voksenåserklæringen fra 1997 er blitt stygt maltraktert i løpet av to og et halvt år.Det som til slutt felte Bondevik-regjeringen var den fikse idé at sentrumsregjeringen skulle være «blokkuavhengig» - den skulle demonstrere at det var mulig å føre en selvstendig sentrumspolitikk. I praksis betydde det at den ikke ville inngå i noen permanent allianse, hverken med høyrepartiene eller Arbeiderpartiet. For en svak mindretallsregjering betyr det at man søker døden på lengre sikt om den ikke aksepterer å fungere som et ekspedisjonsorgan for Stortinget. Gasskraftsaken har ligget i Stortinget siden i fjor og regjeringen har hele tiden visst at det var et flertall for å bygge gasskraftverk med den nåværende teknologi.Men når regjeringen først søkte døden i form av et kabinettspørsmål, skjedde ikke det på en bensinavgift, som regjeringen Willoch eller på en politisk ugjennomtrengelig IT Fornebu-avstemning, men på en prinsipiell og viktig politisk sak som markerer nye skillelinjer i norsk politikk. For regjeringen og miljøvernerne var det en død i skjønnhet og i verdighet.Det må også være tillatt å dvele ved det faktum at ved regjeringen Bondeviks avgang mister Sørlandet en dyktig statsråd. Landsdelen har ikke vært bortskjemt når det gjelder representanter i Kongens råd - den siste før Jon Lilletun var Tore Austad i Willochs første regjering. Jon Lilletun har vært en god mann for norsk utdanning - nytenkende og søkende. Og han har vært en god mann for Høyskolen i Agder. Det er ikke minst hans fortjeneste at høyskolene har fått nye gradsstrukturer og at flere høyskoler, deriblant HiA, har fått adgang til å tildele doktorgrader. Og det var Jon Lilletun som skulle bære fram universitetet på Sørlandet. Nå stod utdanningsministeren foran en ny, stor utdanningsreform innenfor universitets- og høyskolesystemet, hvis skjebne kan synes uviss under et nytt arbeiderparti-regime.For nå venter vi på regjeringen Stoltenberg. Dens komme ble allerede bebudet av statsminister Bondevik fra Stortingets talerstol i går kveld. Og selv om den formelle henvendelsen om regjeringsoppdraget må komme fra Kongen, tyder alt på at Jan Petersens invitt til sentrumspartiene og Fremskrittspartiet om en «regjeringskonferanse» på den ikke-sosialistiske siden er et skudd i mørket. Den ble mottatt med fnysende forakt av de avskjedigede regjeringspartnerne i går kveld. Men Stortingets sammensetning er ikke endret siden Thorbjørn Jagland reiste merkesteinen 36,9. Det eneste Jens Stoltenberg kan håpe på som statsminister i en ny mindretallsregjering, er at sentrumspartienes opphold i virkeligheten etter to og et halvt år som ansvarlige statsråder i regjeringskontorene, gjør dem til en mer disiplinert opposisjon enn den Thorbjørn Jagland balte med.