Hverdagen kom raskt for Jens Stoltenberg. Etter å ha feilbedømt stemningen i eget parti i Statoil-saken, får han nå ikke bare motbør i egne rekker, den gode stemningen blant velgerne synes også å forta seg. Det er i alle fall den mest nærliggende konklusjonen å trekke av den politiske meningsmålingen som VG og TV2 presenterte i går. Nå har Jens Stoltenbergs arbeiderparti omtrent samme lave oppslutningen som Thorbjørn Jaglands arbeiderparti hadde.Stoltenberg har problemer, rett nok andre enn Jaglands. For mens Thorbjørn Jagland slet med å overbevise om eget format, har Jens Stoltenberg klart noe som for partiet kan vise seg å være langt farligere, han har sluppet løs en ideologisk maktkamp mellom en venstre— og en høyrefløy i partiet. Det er mulig han gjorde det bevisst fordi han mente at det ville være en smal sak å dra seieren for eget syn i land. Men i det har han bommet. Flere enn han fryktet opponerer mot den såkalte moderniseringslinjen. Ja, selv ihuga moderinseringstalsmenn av den gamle partiskolen rynker på nesa av unge Stoltenberg.Det er på denne bakgrunn vi må se innholdet i Jens Stoltenbergs tale på Bergen Arbeiderpartis representantskapsmøte i går. Statsministeren har behov for å vise at han er noe mer enn en flink pragmatiker. Han må overbevise partimedlemmer og velgere om at han har en visjon og at han står i en ideologisk tradisjon som kan kalle seg sosialdemokratisk. Bare slik kan han håpe å lykkes i det lange løp.Om han innfridde i går, er for tidlig å si. Dette handler ikke først og fremst om å holde en programtale, det dreier seg om å vise en politisk og ideologisk holdning over tid. Jens Stoltenberg er, til tross for at han ikke er partileder, nødt til å fremstå som nettopp det fordi det er han, og ikke Jagland, som i folks omdømme er den som staker ut partiets og regjeringens kurs. Helst ville han ha overlatt det ideologiske fotarbeidet til andre og selv nøyd seg med å ta seg av moderniseringens praktiske sider.Noen spekulerer i hva som vil skje dersom Jens Stoltenberg mislykkes og lider ideologisk nederlag i sitt eget parti. For det første er det lite sannsynlig. Det eksisterer ikke noe tungt trykk for en kursomlegging til venstre i norsk politikk, slik det gjør i Sverige. Det finnes rett nok en betydelig venstreopposisjon i Arbeiderpartiet. Men SV tar f.eks. ikke skuffede Ap-velgere, og til venstre for SV finnes det i parlamentarisk sammenheng ingenting.Dernest er det ingen klare rivaler til Stoltenbergs lederskap internt i Arbeiderpartiet. Så lenge han og Jagland deler toppvervene, er saken klar. Trond Giske har ambisjoner om å bli både partileder og statsminister i sin levetid, det har han latt alle som står ham nær få vite, men det er bare i egne øyne han er Stoltenbergs seriøse konkurrent. Bedømt utenfra er karrieretoppen for hans vedkommende nådd som statsråd. Det er ikke moro å være Jens Stoltenberg akkurat nå. Men den stormen han opplever, har han forberedt seg på, og den må han også makte å ri av. Kjenner vi ham rett klarer han brasene.