Så var det ikke bare ett eller to dopingspøkelser i Finland, men bortimot et helt skilandslag — eller like gjerne: et helt skiforbund. Den finske landslagssjefens koffert med blodig innhold vakte mistanke om at finsk langrenn var på feil spor. I går kom så bekreftelsen fra det internasjonale dopingbyrået WADA som gjorde alt mye verre enn noen på forhånd kunne tro. Stjernen over alle, sympatiske Mika Myllyl¿, ble med ett redusert til en simpel juksemaker, og plutselig ble det helt forståelig hvorfor «gamlingen» Harri Kirvesniemi fortsatt hevder seg så godt. Bevisst juks ligger trolig bak.Finsk skisport ligger i dag med brukket nakke og vil få store problemer med å gjenskape tilliten etter at Lahti-VM utartet til å bli åsted for en av vår tids største dopingskandaler. For Finland vil det bli mer enn vanskelig å gjenskape tilliten til en av landets nasjonalidretter etter dette. Avsløringene kaster også skygger bakover i tid og gir grunnlag for berettiget tvil om finske idrettsprestasjoner i tiår bakover. For hvem kan nå vite hvem som alltid har vært hederlige og hvem som er kjeltringer?Finsk skiidrett står nå igjen uten snev av troverdighet. Den tidligere så stolte skinasjonen synes å bestå av aktive, ledere, trenere og medisinsk ekspertise som har et særdeles lett forhold til etikk, moral og regelverk. Men det er egentlig langt flere som trekkes med i denne skandalen. I opinionen blir det nå lett til at «finnene kan umulig være de eneste som jukser». Internasjonalt langrenn har dessuten hatt mistanken rettet mot seg også tidligere. I Italia er det for eksempel funnet klare indisier på at man der har drevet med blodmanipulering og tilførsel av prestasjonsfremmende stoffer.En liten oppmuntring finnes tross alt midt oppe i denne dystre elendigheten: Avsløringene i Finland viser at antidopingarbeidet nytter. Spor av midler som tidligere ikke ble oppdaget, blir nå avslørt gjennom tester. Nye analyseområder er holdt hemmelig for utøverne, og det er kanskje her de finske langrennsløperne og deres ledere og medisinske ekspertise har bommet. I så fall er myten om at den klassiske juksemaker alltid har et forsprang på jegerne fått et alvorlig skudd for baugen. Heretter kan det følgelig være i dristigste laget å gamble på at man ikke blir tatt.Avsløringene i forbindelse med Ski-VM i Lahti er både triste og sjokkerende. Likevel er det grunn til å tro at langrenn, som i verdenssammenheng er en liten idrett, ikke er verst i klassen. Alt taler nemlig for at der virkelig store penger er inne i bildet og heltestatusen er verdensdekkende, har doping-ugresset de beste vekstvilkår. Slik sett er langrenn neppe blant verstingene, selv om det er mer enn ille nok. Nå er det sterkt å håpe at sporten tar et krafttak som kanskje kan bidra til at det gjøres rent også i andre skitne kroker.I Norge har vi ingen grunn til å hovere over avsløringene i Finland. Først og fremst må vi sørge for å feie for vår egen dør. For selv om våre langrennsløpere er snøhvite, så har vi dessverre relativt ferske eksempler på at alt langt fra er uskyldsrent på hjemmebanen heller. To brytere er nettopp frikjent fordi det ikke kan bevises at de med fullt overlegg rømte fra en dopingkontroll. Og denne helgen skal det kanskje utdeles en «dopet kongepokal» i vektløfting.Inntrykket vi sitter igjen med av toppidrett anno 2001 - og det skyldes så visst ikke bare tidenes skiskandale - er at grensene hele tiden strekkes. Skal vi ikke like godt si at nok er nok, sette på bremsene så det høres og begynne med for eksempel å gå inn for forbud mot høydehus?