I mitt innlegg (8/8) uttrykte jeg min forundringover det faktum at det dør så mange kristne i terrorhandlinger, naturkatastrofer, ulykker og av smertefulle sykdommer, til tross for at deres gud/Jesus altså kan forhindre ALT dette så lenge de blir bedt om det (Matt 19:26, Mark 9:23, Mark 11:24, Luk 1:37, Luk 18:27, Joh 14:14). Pedersens motargument var; «Jeg undrer meg over at Svendsen ikke skjønner nettopp når mennesker ser og opplever verdens elendighet, er det naturlig å søke etter en mening i galskapen.». Jeg forventet selvsagt ikke en forklaring på hvorfor Gud/Jesus lar så mange dø, for det er det jo ingen som kan bortforklare. Og ja, apologetikk er selve livsnerven for mange religiøse, men jeg er faktisk litt skuffet over at han fremstår som upåvirket av Guds/Jesus' fravær og/eller inkompetanse.

Les også :

Jeg skrev også at dersom påstander om helbredelse i det hele tatt skal tas seriøst, må det dokumenteres med legejournaler o.l. Men la oss for moro skyld gå ut ifra at Gud/Jesus faktisk besvarte bønnene fra de i Bethel, og Adrian ble helbredet. Utgangspunktet er da følgende: Bibelen er inspirert av Gud selv. Bibelen er Guds ord og Guds ord er evig. For Gud er ingenting umulig og Jesus gir deg det du ber han om. Dette fører naturlig nok til en indre konflikt og mental-gymnastikk av olympiske proporsjoner for å løse problematikken; hva med alle ubesvarte bønner? Hva med alle syke barn som ikke blir helbredet? Hva med de som forgjeves ba om hjelp 22. juli? Hva galt hadde disse menneskene gjort og hvorfor var ikke Gud/Jesus interessert i å hjelpe dem?

For alt jeg vet så finnes det flere, men jeg har kun hørt to forskjellige «løsninger» på denne problemstillingen fra kristne, at enten så ber folk feil eller så fremlegges fallitterklæringen om at «Guds veier er uransakelige.». Personlig så hadde jeg aldri hverken tilgitt eller tilbedt en slik selvpåstått allmektig gud som tydeligvis er likegyldig, men ettersom Bibelen i mine øyne ikke innehar et snev av hverken troverdighet eller autoritet er dette heldigvis ikke en problemstilling jeg må forholde meg til.