Det toppet seg høsten 1995 da tidligere kommunalminister Gunnar Berge, slik vi skrev ved statsbudsjettets fremleggelse i oktober det året, fikk kalde føtter i forhold til stortingsflertallets opprinnelige ønske om å se på innvandringens økonomiske sider. Kalde føtter fikk også stortingsflertallet som ikke viste all verdens interesse for å forfølge saken til tross for at det ble godt dokumentert at kommunalministeren hadde håndtert den på underlig vis.Det var nå så, verre var det at terrenget dermed ble klargjort for Fremskrittspartiets mange talsmenn som krevet innvandringsregnskap både nasjonalt og lokalt. Det ble, beklagelig nok, slik at spørsmålet om man ønsket et slik regnskap eller ikke, ble en testsak på fremmedfiendtlighet. Det var det verste som kunne hende. For samtidig som Fremskrittspartiet fikk en lissepasning fra regjeringen, avskar både Regjering og Storting seg fra muligheten til å diskutere økonomiske sider ved innvandringspolitikken på en vederheftig måte.Hvor umulig dette etter hvert ble, illustreres ikke minst av denne sommerens debatt om behovet for å importere mer arbeidskraft fra utlandet. Her har arbeidsdirektør Ted Hanisch og en rekke fremtredende Høyre— og Arbeiderparti-politikere engasjert seg sterkt til fordel for slik innvandring. Men ingen skal fortelle oss at argumentasjonen ikke har vært økonomisk. Argumentet har hele tiden vært at Norge behøver mer arbeidskraft utenfra for å hold levestandard og velferd oppe i tiårene som kommer.Dermed har det underforstått vært operert med et innvandringsegnskap når sentrale politikere og byråkrater har argumentert, samtidig som det ikke har vært god tone å søke å få belyst alle økonomiske sider ved innvandringen. Denne dobbeltmoralen er selvfølgelig ikke bare etisk kritikkverdig, den står også i skarp kontrast til samfunnets innsats for å beregne økonomiske sider ved ethvert annet samfunnsfenomen og enhver demografisk hendelse.Vi forsøker å regne ut hva eldrebølgen koster oss. Vi regner på hvor mye penger det behøves til reformer i skolesektoren, på forskningsbevilgningenes betydning for verdiskapningen, på sykefravær og velferdsordninger, på inntekter og utgifter. Vi regner på det meste og tar debatten når tallene kommer. Bare ikke på innvandringen. Der fikk Fremskrittspartiet i stedet lov til å servere myter for fakta i fem samfulle år.Men nå er trollet sprukket i sola. Os kommune har kjørt sitt lokale innvadringsregnskap. Konklusjonen ble nok ikke helt som forventet for kommunens ordfører, Terje Søviknes. Men den overrasker ikke oss. Konklusjonen er likevel mest interessant for dem som utelukkende interesserer seg for innvandringens økonomiske sider. Vi har alltid ment at de viktigste innvandringspolitiske premissene uansett vil være av ikke-økonomisk art.