Alle som kjenner alderssammensetningen i den norske befolkningen, og som interesserer seg for hvilke økonomiske forpliktelser som ligger og venter på de neste tiårenes yrkesaktive befolkning, vet at scenariet er dystert: Ytelser til fremtidens trygdede vil kreve nesten hele veksten i de offentlige utgiftene.Og da snakker vi ikke om minstepensjonistenes tarv, slik Pensjonistforbundets leder Einar Strand ynder å lede debatten hen når spørsmålet om de eldres kår kommer på banen. Vi snakker om det faktum at fremtidens eldre gjennomsnittlig vil ha langt bedre råd enn i dag. Vi snakker om at andelen minstepensjonister vil gå drastisk ned, og om at den gruppen eldre som har virkelig god råd, vil øke voldsomt. Trolig vil levekårsforskjellene de eldre imellom være større enn for noe annen aldersgruppe.Spørsmålet om hva slags fordelingspolitikk som skal føres for å utjevne ulikheter mellom generasjonene og mellom ulik grupper eldre, må derfor tas, helst før enn senere. I så måte fortjener Ingebrigtsen ros for å ha våget det mest upopulære en sosialminister kan gjøre, nemlig å peke på det faktum at det lite eller ingenting blir igjen som gir noe politisk fordelingsprofil, om alt som hittil smøres tynt over hele skiven.Det må være samfunnets oppgave å sikre dem med de dårligste kårene, enten de er unge eller gamle. Når det beviselig blir flere velstående eldre, må det følgelig være de gjenværende dårligst stilte eldre som bør stå i fokus for fremtidens sosialpolitikk. Vi er enig med Ingebrigtsen i at det ikke kan være en offentlig oppgave å holde alle over 75 år med frisør, når vi samtidig sliter med å tilby resten av befolkningen enkelte basale helsetjenester og vi f.eks. ennå ikke har innført fri tannbehandling utover grunnskolestadiet her til lands.Men dette er likevel bare forsmaken på de debattene vi vil få flere av i årene som kommer. Det store slaget vil ventelig komme når staten en eller annen gang i fremtiden vil forsøke å samordne de omseggripende og betydelige offentlige og private tilleggspensjonene med grunnytelsene fra Folketrygden. Da blir det garantert ramaskrik både fra dem som er pensjonister og fra alle dem som betaler inn til slike pensjoner i håp om at den skal gi dem en bedre alderdom.Vi tror det er like greit å få disse problemstillingene på bordet allerede nå. Det er en kjensgjerning at bekymringen for Folketrygdens fremtidige utgiftsnivå er stort i alle politiske partier, med et mulig unntak for Fremskrittspartiet, og i de fagmiljøer som leverer underlagsmateriale til departementenes langtidstenkning. Hvis vi ikke tar denne debatten nå, vil vi oppleve at den velferdspolitiske handlefriheten er borte den dagen problemet er virkelig presserende. Og det er det vel ingen som ønsker, heller ikke ledelsen i Norsk Pensjonistforbund.