Tumyr går hardt ut mot det han opplever som en politisering av HEF, og da spesielt en politisering i venstreorientert retning. Dette vil, hevder han, virke splittende på HEF og samtidig representere en dreining bort fra det som var HEFs og humanetikkens egentlige anliggende.Parallellen til den etikkdebatten som raste innenfor Kirken for to— tre tiår siden er slående. Da rykket mange politisk konservative kristne ut mot det de opplevde som en politisering av Kirken. Når Kirken tok standpunkt om for eksempel Vietnamkrigen, forbrukersamfunnets utvikling og behovet for å verne naturen mot stadig nye inngrep, var dette ifølge kritikerne spørsmål som var Kirken uvedkommende. Kirkens oppgave var troslivet, ikke de kontroversielle samfunnsspørsmålene som det kunne være delte meninger om også blant kristne.Forsvarerne av dette økte kirkeengasjementet pekte for sin del på at etikken hadde både en individuell og en samfunnsmessig side, og at det ikke fantes noe troverdig livssyn som ikke kunne ta opp så vel livets individuelle som kollektive aspekter. Denne debatten går for så vidt ennå, men da med den nyanse at ingen seriøs teolog, og knapt noen debattfør lekmann, vil hevde at det finnes en individualetikk løsrevet fra sosialetikken. Slik sett er debattklimaet om akkurat dette spørsmålet ganske avslappet i Kirken.Mens debatten altså nettopp er kommet i gang hos humanetikerne. Det er oppsiktsvekkende, for de argumentene Tumyr bærer til torgs for å slippe ubehagelig prat om økologi, fred og innvandring på humanetiske hyggesamlinger, minner til forveksling om dem fryktsomme konservative kristne i sin tid brukte for å slippe unna sosialetikkens leksjoner fra prekestolen. Og vi tror Tumyr, som sine politiske åndsfrender i Kirken, vil gå på en smell. Ja, kanskje en enda større smell.For Kirken kan alltids redde seg i en eller annen fasong ved å insistere på sjelens frelse som sitt viktigste anliggende. Humanetikken har ikke noe tilsvarende enkelt, positivt program å falle tilbake på. Ser vi bort fra religionskritikken, må humanetikken med nødvendighet politiseres fra det øyeblikk den begynner å reflektere over hva det vil si å være humanist i dagens samfunn. Da blir valget av troens lønnkammer så å si umulig. Den humanetiske utfordringen består nettopp i å virkeliggjøre rause sosiale, juridiske og trosmessige rammebetingelser for menneskelig samkvem.Derfor er norsk innvandringspolitikk i dag et større humanetisk problem enn at statskirken råtner på rot. Derfor er det et ubetydelig humanetisk anliggende at stortingsrepresentant Vidar Kleppe mener at den norske statsministeren må være kristen. Slikt smiler vi av likevel. De store utfordringene for Norges største livssynssamfunn utenfor Den norske kirke ligger i å utvikle et aktivt program for gjøre Norge til et åpnere, verdigere og mindre fordomsfullt samfunn.