Forrige ukes klimadebatt var preget Roar Flåthens utspill om at det blir for dyrt for Norge å ta de norske utslippskuttene som klimaforliket legger opp til. Samtidig presiserer LO-sjefen at han er tilhenger av de globale målene for å redusere utslipp av klimagasser. Så sent som i november i fjor fyrer han av følgende kraftsalve til Carl I. Hagen i VG: «Forutsetningen for å ha en meningsfull og fruktbar debatt om klimaendringene er at vi er enige om å legge faktisk kunnskap til grunn for klimadebatten. At vi er enige om å være føre var. At vi har en felles forståelse av at vi står overfor enorme utfordringer. Du kan ikke planlegge jordomseiling med folk som tror jorda er flat». Men hva med å «walk the talk»?

Ifølge FNs klimapanel må de globale utslippene av klimagasser reduseres med inntil 85 % innen 2050 for at vi skal kunne begrense den globale temperaturøkningen til to grader. Flåthens posisjon om at rike land som Norge skal slippe unna med mindre utslippsreduksjoner enn fattige land med lavere utslipp per innbygger er hovedårsaken til at de globale klimaforhandlingene står i stampe. Det var uenighet om fordeling av utslippskuttene som var hovedårsaken til at klimamøtet i København i 2009 havarerte, og at forhandlerne ikke kom videre i Cancun et år senere.

Da jeg arbeidet ved FNs miljøprogram i Nairobi, diskuterte vi stadig utslippsreduksjoner med delegasjoner fra fattige land. Holdningen deres var at «vi har rett til å gjøre som de rike har gjort, forbruke naturressurser for å komme ut av fattigdom, og rydde opp etterpå». Det vil ikke være mulig å oppnå en tilstrekkelig global klimaavtale uten at rike land er villige til å redusere egne utslipp vesentlig mer enn det som ligger i det norske klimaforliket. Noe som Flåthen mener Norge ikke har råd til. Og hvem skulle i så fall ha råd?

Hovedårsaken til at rike land må redusere mest er som følger: I dag slipper rike og fattige land ut ca. like my klimagasser totalt. Fattige land noe mer og øker mest. Altså må både rike og fattige land redusere sine utslipp betraktelig for å nå et felles mål på 85 %. Rike land slipper ut ca. 15 tonn co2 per innbygger og fattige tre tonn. Dersom vi skal følge forskernes råd om å stabilisere innholdet av klimagasser i atmosfæren på et nivå fremtidige generasjoner kan leve med, og vi i 2050 er 9 milliarder jordboere, vil det være ca. ett tonn å fordele til hver. Med et slikt utgangspunkt er det politisk umulig å oppnå en global klimaavtale der de fattige landene må redusere mest. Rike land må være innstilt på å redusere sine utslipp med mer enn 85 % – hvor mye må det forhandles om.

Og det hjelper ikke å argumentere med at norske klimagassutslipp er ubetydelige i en global sammenheng. Selv om dette er riktig, er det utenkelig å få til et globalt klimaregime der små rike land får lov til å ha høye utslipp per innbygger bare fordi landet har en liten andel av de globale utslippene.

Flåthen begrunner sitt standpunkt med at utslippskutt i Norge vil føre til at miljøvennlig norsk industri kan bli tvunget til å flytte til utlandet, og at globale utslipp dermed vil øke. Det er vanskelig å se at dette argumentet holder. Gjennom en årrekke har norsk industri gjennom frivillige avtaler redusert sine utslipp av klimagasser betydelig. Norge ligger for eksempel sammen med Island på verdenstoppen når det gjelder lave co2-utslipp per produsert tonn aluminium. En global avtale om raske utslippskutt vil gjøre denne industrien enda mer konkurransedyktig i Norge og gjøre kinesiske aluminiumsverk som slipper ut 8 ganger så mye co2 per tonn produsert aluminium mer konkurranseutsatt.

Det er fullt mulig å gjennomføre de utslippskuttene som ligger i klimaforliket uten å legge ned miljøvennlig norsk industri. Samtidig med at fastlandsindustrien ifølge SSB har redusert sine utslipp med 37 % siden 1990, har olje og gassvirksomheten økt sine utslipp med 78 % og veitrafikken med 30 %. Det er her hovedkuttene må komme.

I løpet av de neste 30 årene må verden gjennom en gigantisk omstillingsprosess til fremtidens lavutslippssamfunn. I denne omstillingen har norsk industri, som på en miljøvennlig måte leverer aluminium og silisium dette samfunnet vil trenge, alle forutsetninger for å lykkes. Denne industrien vil ha fordel av en sterkest mulig global klimaavtale, siden en slik avtale nødvendigvis må handle om betydelig økte priser på co2-utslipp. Den norske utfordringen med lavutslippssamfunnet ligger snarere i en forestående reduksjon av arbeidsplasser innen olje— og gass sektoren. Dette bør kunne kompenseres gjennom opptrapping av arbeidsplasser innen fornybar energiproduksjon og miljøvennlig industri om en starter i tide. I fjor investerte Kina dobbelt så mye som USA i grønn teknologi med det resultat at veksten i Kinas økonomi drar ytterligere fra. Hovedansvaret ligger hos en tung oljelobby i USA.

En strategi som går ut på å utsette norske utslippsreduksjoner så lenge som mulig er indirekte en støtte til å utsette en global klimaavtale om nødvendige og raske utslippsreduksjoner. Dette vil være ugunstig for miljøvennlig industri i Norge som vil ha en fordel av at en ambisiøs global klimaavtale kommer på plass.

Som den særdeles viktige samfunnsaktør LO-sjefen er, er jeg redd utspillet hans kan få en negativ innvirkning både på klimapolitikk og konkurranseevne. Vi bør kunne ha to tanker i hodet på en gang: full støtte til produksjon av fornybar energi og miljøvennlig industri som lavutslippssamfunnet har behov for, kombinert med rask reduksjon av norske klimagassutslipp. Det er denne kombinasjonen som kan gjøre oss til politiske og økonomiske vinnere i fremtiden. Kraftige utslippskutt på hjemmebane må kombineres med finansiering av utslippskutt i fattige land. Om Flåthen støtter dette, vil LO være på linje med den internasjonale fagbevegelsen – igjen.