Etter at sykehusene i Kristiansand, Arendal og Flekkefjord ble slått sammen til en enhet i 2003, er det neppe mange pasienter, sykehusansatte eller politikere som oppfatter Sørlandet Sykehus som noe annet enn en overbygning over selvstendige sykehus, med hver sin kultur, tradisjon og ikke minst hver sine ambisjoner.

Som leger vet vi at ambisjoner om sikrere og bedre diagnostikk, høyere kvalitet i pasientbehandling og utvikling av et levende kunnskapsmiljø er den viktigste faktor i utvikling av et sykehus. Helse Sør-Øst, har ambisjoner. I det minste i sine dokumenter.

Men honnørord er ikke det samme som forpliktende mål. «Forutsigbarhet» eller «fremtidsrettethet» er ikke hva en forbinder med helseforetakets planarbeide for sykehustjenesten på Agder. Her diskuterer man om strategiplanen skal ligge uforandret fram til 2013, eller kanskje bare fram til 2011. Diskusjonen dreier seg om når startskuddet skal gå for neste runde i lokaliseringsdebatten. Alle vet at det er hva det dreier seg om: Skal Sørlandet Sykehus bli Sørlandet Sykehus Kristiansand, med satellitter i Arendal og Flekkefjord?

Vi tror ikke at det er lokalpolitikk eller frykt for egne arbeidsplasser som motiverer våre kolleger ved Sørlandet Sykehus Arendal til sterkt og samlet slå ring om sitt sykehus. Heller ikke manglende vilje til å prioritere pasientenes behov først. Manglende oppslutning om nødvendigheten av å samle og sentralisere flere sykehusfunksjoner skyldes en avgjort velbegrunnet uenighet.

Jobben som spesialist i sykehus er krevende. Uten evne og vilje til å bruke sin fritid til faglig oppdatering, og vilje til å aktivt å innføre nye behandlingsteknikker og metoder, faller sykehuset sammen. Vissheten, eller den begrunnede mistanke, om at sykehusets ledelse gjerne ser avdelingen en arbeider ved nedlagt er demoraliserende og ødeleggende for utvikling og derved for god pasientbehandling. Nye behandlingsteknikker og andre fremskritt i helsevesenet er nesten alltid et resultat av teamarbeid, hvor dedikerte kolleger og sykepleiere samarbeider for felles mål.

Et sykehus med usikker fremtid kan vanskelig skape slike team og miljøer, og er dømt til å forvitre over tid. Like lite som vi kan fortsette med dagens lite rasjonelle og oppsplittende sykehuspolitikk på Agder, kan vi tenke oss langsom struping av et av landets fortsatt beste sykehus, SSA.

Slik vi ser det finnes bare en løsning: Ett nytt sykehus, med lokalisering som gir akseptable reisetider fra mesteparten av «Agderbyen» hvor de ulike høyspesialiserte funksjoner kan samles under samme tak.

Da trenger man ikke velge mellom å satse på SSK som «områdesykehus» og fortsette den gradvise nedbygging av SSA til lokalsykehus. Da får vi en helt ny institusjon som tar opp i seg det beste ved de to enhetene; et sykehus som kan trekke til seg nye fagfolk, hvor kvaliteten på tjenestene avgjør videre utvikling og ikke fordekte lokaliseringshensyn.

Vi finner grunn til å kritisere vår lokale sykehusledelse for ikke å arbeide for slike løsninger.

Store sykehusutbygginger er presset gjennom i Buskerud og Østfold, for fremtidsrettet drift.

På Agder er krav om nytt sykehus, med ny lokalisering og samling av drift, et ikke-tema både i foretaksstyre og i det lokale foretakets direktørkorps. Resultatet er at høyspesialiserte funksjoner som Sørlandet Sykehus har i dag er truet med nedleggelse, som karkirurgien i Kristiansand.

Med dagens passivitet kan vi risikere at Agder sitter igjen med ett eller to lokalsykehus med enkel akuttberedskap, mens faglig tung behandling flyttes til andre sykehus på østlandsområdet. Faglig medisinsk er det ikke opplagt at Sørlandet skal ha kreftbehandling, avansert karkirurgi og nyfødtmedisin eller tredjelinjes hjertemedisin. Å legge slike funksjoner til Agder, eller flytte/fjerne dem, er politiske valg vel så meget som fag.

Diskusjonen om lokalisering av karkirurgi i Helse Sørøst bør være en vekker: Alternativene for spesialisthelsetjenesten på Agder er ikke å fortsette som før mot samling av ressursene i Kristiansand. Alternativene er å se en gradvis nedbygging av begge sykehus versus å samle seg om en ny og fremtidsrettet institusjon.

Hva venter vi på? Ønsker politikerne et sykehusstyre som ikke synes å ha andre ambisjoner enn få budsjettet i balanse og slik få sitte en periode til? Ønsker vi en foretaksadministrasjon som ikke sier klart fra om hva spesialisthelsetjenesten trenger, men gjemmer seg bak «utredninger». Den pågående utredning av hjerneslagbehandling på Sørlandet illustrerer dette. Man pålegger gode ressurspersoner ved agdersykehusene å utarbeide en «rent faglig» tilråding om organisering av tilbudet til hjerneslagpasienter. Man håper øyensynlig at slike prosesser over tid vil tvinge fram en ny struktur på sykehuset. Dette er ikke ledelse, men unnvikelsesatferd. I stedet for å stå fram med visjoner om hvordan Sørlandet skal kunne få et kraftsenter for moderne medisinsk behandling, slik alle andre landsdeler har, velger vårt sykehusstyre å sette de medisinske miljøer opp mot hverandre. Slik skal de enkelte fagfelt – nå hjerneslagmedisinen, neste år kanskje barnemedisin, drive tautrekking om fordeling av oppgaver og ressurser.

Mye taler for at andre aktører enn helsebyråkratene må stille seg i bresjen for kravet om ett nytt sykehus på Agder. Sykehusdrift er ikke bare fag. Det er også politikk. Det er vilje til å tenke langsiktig. Og til å se sykehus og samfunnsutvikling i sammenheng. Det er også å gripe muligheten for vekst når den foreligger: Helse Sør-Øst er i støpeskjeen med store endringer i gang både i Oslo og i fylkene.

I Vest-Agder Legeforening setter vi vår lit til våre politikere: Start arbeidet med å få ett nytt agdersykehus på plankartet, NÅ!

Innlegget er forkortet. Red