Norske ledere er opptatt av samfunnsansvar, og i Stortingsmeldingen fra 2010 om næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi understreker også regjeringen at bedriftene har et ansvar utover lønnsom verdiskaping. Men i en undersøkelse gjennomført av Norstat, svarte 68 prosent av lederne at de trenger veiledning for å finne ut hvordan bedriften bør forholde seg til sitt samfunnsansvar. Etter min oppfatning kan to sentrale spørsmål bevisstgjøre næringslivet og skape den refleksjon i bedriftene som er nødvendig for å fylle samfunnsansvar med reelt innhold.
Hvorfor er samfunnsansvar viktig?
Fram til 1600-tallet var personlige foretak den vanlige selskapsformen. Virksomhetens opptreden i markedet var synonymt med eierens atferd. Det var eieren og ikke selskapet som inngikk avtaler. Bedriftens økonomiske forpliktelser var eierens forpliktelser, og bedriftens ansvar var eierens ansvar.
I 1602 ble verdens første aksjeselskap etablert i Amsterdam. Det Austindiske kompani hadde sikret seg lukrativt monopol på kryddereksport fra India til Europa. Men skipsfarten var risikabel med fare for forlis, kapring og angrep fra fiendtlige nasjoner. Da kunne den nye selskapsformen tilby en viktig egenskap; begrenset ansvar. Investorene risikerte bare å tape investert kapital.
Ideen om begrenset ansvar i aksjeselskap hadde motstandere. Kritikerne hevdet at dette ville underminere det personlige moralske ansvar som hadde disiplinert investorene i flere hundre år. Tidlig var det eksempler på uansvarlige eiere som utnyttet dette til å slippe unna konsekvensene av selskapets handlinger. Til tross for motforestillingene skjøt utviklingen av aksjeselskap fart i England og særlig USA på slutten av 1700— og utover 1800-tallet, og begrenset ansvar ble tatt inn i britisk selskapslov i 1856 og i USA gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Aksjeselskap fikk juridisk beskyttelse som en levende person og rett til å inngå avtaler i eget navn.
Dette har også blitt utgangspunktet i norsk lov, noe som illustreres med følgende definisjon hentet fra internettportalen Altinn: «Et aksjeselskap er et selskap hvor ingen av deltakerne har personlig ansvar for selskapets forpliktelser. Eierne i aksjeselskap har i utgangspunktet bare mulighet til å tape aksjekapitalen. Kreditorene kan bare gå til selskapet med sine krav».
Joel Bakan hevder i boken «The Corporation» at aksjeselskap er selvopptatte fordi de maksimerer egeninteresse, er uansvarlige siden de ikke tar hensyn til andre interessenter, og manipulerer gjennom lobbyvirksomhet for å få omgivelsene tilpasset egne behov. Selskapene skryter i reklame, mangler empati for dem som rammes av virksomhetens negative konsekvenser, og føler ikke anger ved brudd på lover eller forskrifter men betaler sine bøter og fortsetter som før. Utad er selskapene mer opptatt av å skape et overflatisk glansbilde av seg selv fremfor å fortelle hva de egentlig står for. Dette er for øvrig de samme trekkene man i psykologiske tester finner hos psykopater.
Bakans tilnærming er feil, og påstandene er urimelige, men kan brukes til å illustrere et poeng. Et aksjeselskap er i seg selv verken moralsk eller umoralsk. Det er som institusjon grunnleggende amoralsk. Selskapets opptreden er ikke bare avhengig av lovverket, men også av holdningene og verdiene til eiere, ledelse og ansatte. Det er hvordan selskapet drives som er avgjørende. Derfor er en bevisst holdning til bedriftens samfunnsansvar viktig!
Hva innebærer det for bedriften å ta samfunnsansvar?
Samfunnsansvar handler om hva bedriften gjør frivillig utover å overholde lover og regler. Hvordan verdier skapes, og hvordan bedriften påvirker mennesker, miljø og samfunn er essensen i samfunnsansvar. Samfunns- og miljømessige hensyn må bli en del av både strategi og drift i virksomheten. Bedriften bør utarbeide retningslinjer som klargjør hvordan den skal opptre i forhold til kunder, medarbeidere, miljø og klima, leverandører og eiere.
En fremtidsrettet håndtering av samfunnsansvar krever at dette blir en integrert del av bedriftens kultur og virksomhetsstyring. Dette er et lederansvar. Uten en klar forankring hos eiere og ledere som sikrer at betraktninger omkring bedriftens samfunnsansvar tas med i beslutningene, får samfunnsansvar liten reell betydning. Man kan ikke stille større krav til medarbeiderne enn det som målbæres og leves av eiere og ledelse. Det er alltid mest effektivt å feie trappen fra toppen og ned.
For å svare på spørsmålet om hvor mye samfunnsansvar som er nok samfunnsansvar, er det viktig å gi vurderingen en overordnet etisk forankring. Her er det mulig å hente inspirasjon fra den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804). Han er kjent for å ha forsøkt å formulere en allmenngyldig etisk leveregel kalt det kategoriske imperativ. Den lyder: Jeg skal alltid handle slik at den regelen jeg handler etter kunne gjelde som allmenn lov. Med dette som utgangspunkt, kunne bedriftens tilnærming til samfunnsansvar være å opptre slik at dersom alle andre bedrifter oppførte seg på tilsvarende måte, ville vi få et lønnsomt næringsliv som ivaretar sine ansatte, opptrer ryddig og etterrettelig overfor sine kunder og konkurrenter, bidrar positivt i sitt lokalmiljø, og sørger for at virksomheten har minst mulige konsekvenser for miljø og klima.
Samfunnsansvar uten en klar etisk forankring, blir kun omdømmebygging. Da har samfunnsansvar som begrep mistet sitt meningsinnhold. Samtidig tenker noen ledere at samfunnsansvar som ikke kan forsvares forretningsmessig blir filantropi. Det er grenser for hvor langt en bedrift som skal overleve i markedet, kan gå i å handle til beste for andre uten økonomiske hensyn. Dette spenningsfeltet kan bedrifter oppleve som krevende. Men løsningen ligger ofte i tidsperspektivet man legger til grunn. Å avstå fra kortsiktig økonomisk vinning når bedriftens samfunnsansvar tilsier at det er riktig, kan vise seg lønnsomt på sikt. Jeg er overbevist om at bedriftene som tar sitt samfunnsansvar på alvor, vil fremstå som vinnerne i det lange løp.