12 millioner mennesker sulter i Somalia, Etiopia, Eritrea, Djibouti, Kenya og Uganda. Sultkatastrofen i Øst-Afrika er i ferd med å utvikle seg til den verste på 60 år.

Tusenvis av mennesker er allerede døde i avsidesliggende områder. Flyktningleirene er overfylte, og det er problemer med å få fram nødhjelpssendinger. Hungersnøden har ifølge Unicef ført til at 2,3 millioner barn er akutt underernærte. Over 700.000 så alvorlig at de risikerer å dø om ikke hjelp kommer fram straks.

Den internasjonale hjelpen har kommet sent. Og den er hittil langt fra tilstrekkelig. Mangelen på mat og medisiner er prekær. Ifølge FN må verdenssamfunnet bidra med 7,5 milliarder kroner i umiddelbar nødhjelp for å unngå massedød.

Vi står overfor en varslet katastrofe. Utviklingen har pågått over lang tid, og hungersnøden kunne trolig ha vært avverget. Det er en tre år lang tørkeperiode og sviktende avlinger som har resultert i den kritiske matmangelen. Men det er først når katastrofen er et faktum at det blir slått alarm.

Verst er det i Somalia. Halvparten av landets befolkning på 10 millioner trues av sultedøden. En firedel av innbyggerne har flyktet fra sine hjemsteder. Borgerkrig og politisk vanstyre er en medvirkende årsak til at situasjonen er blitt så ille.

Somalia har gjennom et par tiår vært uten et fungerende statsapparat. Terrororganisasjonen Al-Shabaab og beslektede militsgrupperinger kontrollerer store områder – også der tørken har rammet hardest – og hindrer at nødhjelp kommer fram. Regjeringen har knapt kontroll over hovedstaden Mogadishu. Et lyspunkt er det at noen Al-Shabaab-grupper nå har meldt at de vil ta imot utenlandsk hjelp.

Norge må sammen med det internasjonale samfunn mobilisere. Som et av verdens rikeste land har vi en moralsk og humanitær forpliktelse til å hjelpe. Regjeringen har allerede bevilget betydelige beløp, men behovet er enormt. Hver enkelt av oss har også anledning til å hjelpe gjennom støtte til ulike nødhjelpsorganisasjoner. Dette er en katastrofe vi kan gjøre noe med. Men det haster.