Kravet følges av en direkte trussel: Om ikke staten følger opp, vil kommunene ta i bruk sin reguleringsmyndighet og sørge for at alle større kraftutbyggingsplaner stoppes. «Dermed kan regjeringen se langt etter klimamålene sine», uttalte ordførerne Odd Omland (Ap) fra Kvinesdal og Ole Magne Omdal (Sp) fra Iveland i gårsdagens Fædrelandsvennen. De to, med tilhold i hvert sitt regjeringsparti, er utpekt av de 174 medlemskommunene i Landssammenslutningen for vasskraftverk (LVK) til å stå i spissen for det som betegnes som et opprør.
Vi har begrenset sympatifor saken. I en tid da de aller fleste kommunene sliter med å skaffe penger til å utføre nødvendige og ofte lovpålagte tjenester, oppfatter vi kraftkommuneopprøret som et utslag av den lite prisverdige holdningen «Skit i Norge, leve Toten». Ja, energiselskapene genererer store verdier, og ja, den overveiende andelen av verdiene havner hos staten via forskjellige skatte— og utbyttemekanismer. Men slik sikres også at verdiene fordeles i henhold til overordnede, politiske målsettinger – selv om det nok ofte kan være vanskelig å innse fra et fattig kommunerådhus.
Det er også sånn at kraftkommunene i utgangspunktet er privilegerte i forhold til mange andre kommuner, ikke minst de store bykommunene. I vår egen landsdel har vi flere eksempler på kommuner som satt på spissen synes å vasse i kraftmidler.
I tillegg misliker vitrusselen om å stoppe videre kraftutbygging. Norge er velsignet med kombinasjonen av en topografi og en nedbørsrikdom som har vært sterkt medvirkende til vår fenomenale velstandsutvikling. Fortsatt finnes vassdrag som kan bygges ut uten at naturen påføres stor skade, og ikke minst kan en rekke eksisterende kraftinstallasjoner med fordel utvides og moderniseres. Det vil øke og sikre vår egen energiforsyning, og det vil være et merkbart bidrag til den globale kampen mot klimaendingene. At misfornøyde kommuner skal kunne stoppe slike prosesser, er uakseptabelt.