Tiggere er verdiløse mennesker. Skadedyr som kan skytes, spyttes på og hånes på det groveste. Det gjør ingenting – for de betyr ingenting. Det er på den måten de fremstilles i Facebook-gruppen «Få tiggerne vekk fra Kristiansand». Er disse menneskene virkelig så lite verdt at en slik holdning kan legitimeres eller bagatelliseres?
Dette handler ikke om å være for eller mot tigging. Det handler om hvordan en gruppe på Facebook, som i utgangspunktet hadde et saklig og ryddig formål, forandres til totalt å fjerne menneskeverdet til tiggerne i Kristiansand, for dernest å opptre som om det er legitimt både å ta livet av og grovt krenke dem. Det har vi alle en plikt til å reagere på. Enten vi er politikere eller ikke.
Vi har lenge snakket om at vi skal føre en verdig valgkamp. Noe av det mest verdige vi kan gjøre er å snakke om det som er uverdig i samfunnet. De holdningene som har vokst på denne Facebook-siden er ett slikt eksempel. Ett av flere!
Ofte starter det med noen få – og utvikler seg til en felles oppfatning av hvor langt over streken det er greit å tråkke. En i gruppen mot tigging vil bruke vannpistol fylt med salmiakk, mens en annen foreslår urin. En foreslår bensin og fyrstikker, mens en tredje vil bruke våpen og kuler. De direkte sitatene er grove og hatske, og medlemmer som forsøker å dempe språkbruken, blir gjort til latter.
«Er det bare jeg som vurderer å skyte de med paintballgevær», spør et av medlemmene. «Jepp, alle andre vurderer å bruke ekte våpen», er svaret administratoren gir.
Har vi ikke alle et ansvar for å ta til motmæle mot denne type holdninger og krenkelser? Ikke ved å gjemme det vekk – men ved å vise det fram i dagslys. Ikke ved å tie det i hjel – men ved å møte det med argumenter. Det er forskjell på å være mot tigging og på å være mot menneskene som tigger.
Er det noe den siste tiden har lært oss, er det at hatske holdninger og handlinger ikke må stå uimotsagt. Ikke må møtes med et kaldt skuldertrekk og likegyldighet. Når jeg hører historier om mennesker som har spyttet etter en tigger, sparket til «koppen» eller bedt dem dra til helvete, så lurer jeg på om noen reagerte. Om noen tok til motmæle – eller om vi alle bare senket blikket, endret retning og lot det skje.
Ingen skal nekte noen å mene det de mener, men det skal ikke lenger få stå uten motstand. Vi skal ikke true med våpen eller vold, men vi skal møte det med argumenter om hvorfor tiggerne i byen er like mye verdt som deg og meg. Jeg skal ikke definere hva hver enkelt opplever som sømmelig, men å si at en gruppe mennesker ikke er mer verdt enn at vi kan behandle dem som skyteskiver og spyttebøtter, det er for meg både usømmelig, hatsk og farlig.
Jeg har ofte forbannet meg over hvordan noen tillater seg å omtale andre mennesker – både grupper så vel som enkeltpersoner. Spesielt via internettdebatter – anonymt eller ikke – på en krenkende og nedverdigende måte. Har internett flyttet grensen for hva som er akseptabelt å si høyt? Som så mange andre, så har jeg vært for feig, latt det passere og tenkt at det er best å ikke gi det oppmerksomhet. Men møter vi holdninger vi ikke liker, må vi ikke da møte dem med argumenter og spørsmål? Neste gang tar jeg forhåpentligvis til motmæle selv om jeg egentlig ikke orker. Neste gang deltar jeg i den debatten jeg helst vil skyve under teppet. Ansikt til ansikt – ord mot ord.
Jeg har fått mange ubehagelige kommentarer etter oppslagene i Fædrelandsvennen de siste dagene. Det har gjort meg mer sikker på at den språkbruken og det menneskesynet jeg vil til livs – mer enn noen gang er troll som må luftes. Like viktig som at alle skal få mene og ytre sine holdninger, er det at ethvert argument må møtes med et motargument. Vi må fortsette å kjempe for det vi tror på og det vi mener. Det er for eksempel lov å være mot tigging i Kristiansand. Det er det ingen som skal angripes for – heller ikke av dem som er uenige. Men gjør det i en form som tåler dagslys. Først da kan vi få en åpen og god debatt der alle respekteres for sine meninger, holdninger og handlinger.