For to dager siden arrangerte Aker MH førti års jubileumskonsert i Ravnedalen. For to uker siden meldte National Oilwell Varco om tidenes kontrakt: 8,2 milliarder kroner for boreutstyr til sju brasilianske boreskip. Næringsklyngen begge tilhører, organisert i Node, omfatter over 50 sørlandsbedrifter, sysselsetter direkte og indirekte opp mot 10.000 mennesker – masse høykvalifiserte og godt betalte – og kommer til å omsette for et sted rundt 40 milliarder kroner i år.

Alt dette har vokst fram på under 50 år. Det er enestående i regional, nasjonal og internasjonal sammenheng.

Men sett med 2011-øyne var starten forunderlig.

Eyvind Larssen (80 i oktober), sivilingeniørutdannet i Østerrike og Tyskland med fordypning i hydraulikk generelt og Leopard-panservognenes fjæringssystemer spesielt, ble lokket fra Oslo til Kristiansand av forretningsmannen Bernt Reinhardt junior. 1. august 1965 stiftet de Hydralift, dagens National Oilwell Varco Norway AS.

Hydralift begynte straks å markedsføre teleskopiske arbeidsplattformer og fjellborerigger, begge basert på Eyvind Larssens hydraulikkompetanse. Men da selskapet solgte fire fjellborerigger fra tegnebrettet og en ansatt bommet på stålspesifikasjonene, var fiaskoen et faktum. Som Larssen selv forteller: «I 1967 overtok jeg Reinhardts aksjer, selv om jeg satt med gjeld til oppover ørene etter fadesen med boreriggene. Det vi klarte å selge, var støtfangere til busser i Korea – vi tjente vel 100 kroner stykket, tenker jeg. Så i 1967 hadde vi teknologien til teleskopplattformene, men benyttet den ikke, vi hadde bak oss fiaskoen med boreriggene og solgte altså støtfangere til Korea.»

Jeg gjentar: Dette var dagens NOV.

I 1968 ble en ung herre ved navn Bjarne Skeie ansatt. Han var utdannet ingeniør og hadde reparert Munck-kraner på skip rundt i verden. Men de var elektriske, ikke hydrauliske. Hydraulikk lærte han hos Hydralift.

Så skjedde noe epokegjørende. Med Skeie på laget utviklet Hydralift den første hydrauliske skipskranen. Det skulle bli kjempesuksess og ditto butikk.

Larssen igjen:

«Vi utviklet mange typer kraner: arktiske, stillekraner, laste-/lossekraner, highspeed, fiskebåtkraner og daviter. En gang leverte vi en 40 meter høy kran til en flytedokk i Suez-kanalen. Vi fikk tilslaget fordi vi hadde lagt inn ekstra ståltykkelse; jeg regnet med at kranen ville bli sandblåst i sandstormer. Da den var montert, ringte de og klagde på at den ikke virket. «Blåser det mye?» spurte jeg. «Ja», sa de. «Bare vent til det stilner», svarte jeg. Vi hadde nemlig bygd inn en vindmåler som stoppet hele kranen når vindstyrken passerte et visst nivå. Så etter en stund startet den helt fint. En annen gang kom to skip inn på Kristiansand havn og forlangte kraner – uten å ha bestilt. «Uten kraner mister vi oppdragene i Nordsjøen», sa kapteinene. Jeg sa at de fikk vente en uke, så skulle de få kraner. Og slik ble det.»

I 1986, flere tusen kraner senere og med Einar Øgrey som mellommann, solgte Eyvind Larssen Hydralift til Bjarne Skeie – selv om de to var blitt konkurrenter etter at sistnevnte brøt ut og stiftet Maritime Hydraulics (dagens Aker MH, en del av Aker Solutions) i 1971. Skeie hadde selv hatt 10.000 kroner av den nødvendige aksjekapitalen på 30.000 kroner, faren og en onkel bidro med like mye hver.

Første oppdrag for MH skulle bli utskifting av ferskvannsanlegget på en Høegh-båt, en 4–5 måneders reisejobb. Deretter konstruerte Skeie en hydraulisk rekesorteringsmaskin for Skruefabrikken og en hydraulisk maskin som skjøtet laminerte bjelker.

Så, etter nok en Høegh-jobb om bord, ble et lite boreteknologifrø sådd. Kristiansands Mekaniske Verksted skulle ha to små, hydrauliske kraner til et bilskip og MH utkonkurrerte Hydralift. Like etter trengte Fred. Olsens Aker kraner til to flyterigger. De skulle løfte og senke sikkerhetsventilen på havbunnen og være designet på en spesiell måte. Skeie fikk tilslaget der også og viste sin kommersielle teft: «MH kunne betale for komponentene etter at Aker hadde gjort opp for kranene, pluss at Aker betalte 30 prosent forskudd.»

Det gikk videre med at Viking Offshore bestilte et helt boretårn fra MH, fremfor å få det sendt fra USA. Og i 1974 ble det for første gang utviklet et rørhåndteringsverktøy. Deretter kom selve boremaskinene, teleskoparmer og annet som inngår i de berømmelige «borepakkene». I 1982 ble det for første gang levert utstyr som kompenserte for bølgenes påvirkning på plattformen. Gradvis, med masse prøving og feiling, og i tett samarbeid med kundene, utviklet MH et komplett spekter av utstyret som trengs for å bore etter olje på havbunnen.

Siden, gjennom skiftende selskaps— og eierkonstellasjoner, har altså en formidabel næringsklynge vokst fram. Fra begynnelsen basert på Nordsjøen, etter hvert med hele verden som virkefelt.

Andre enn Eyvind Larssen og Bjarne Skeie har spilt viktige roller underveis. Erling Tambs og Harald Vetnes er et par navn på næringslivssiden. Knut Brautaset var drivkraften hos det ofte undervurderte akademia, hvor UiA nå tilbyr doktorgradsutdanning i mekatronikk – et fagområde spesialtilpasset Node-klyngen.

Bjarne Skeie, småbruker- og landhandlersønn fra Eiken, forklarer suksessen med en kombinasjon av tekniske konsepter, kommersiell teft og riktig prising, grundig kontraktsarbeid samt beslutningsdyktighet. Hos Hydralift lærte han ikke bare hydraulikk, men også betydningen av å bruke gode underleverandører fremfor å produsere selv.

Til slutt, på denne høstvarslende lørdagen, har jeg en oppfordring til historiemiljøet på UiA: Ikke vent til denne fantastiske historien er blitt like gammel som seilskutetiden. Ta fatt i den mens kildene fortsatt er der. Beretningen skriker etter å bli nedtegnet.