Hun hadde da flyktet fra det søramerikanske landet etter å ha byttet etternavn og fått nødpass av norske myndigheter. Vi har ingen problemer med å forstå følelsene hos kvinnens aller nærmeste. Situasjonen de har levd med siden arrestasjonen i mai for to år siden, har vært ekstrem.
Likevel er 20-åringens flukt fra Bolivia ikke uproblematisk. Kvinnen er tiltalt for en svært alvorlig narkotikaforbrytelse i et annet land. Stoffet hun er tiltalt for å forsøke å smugle til Norge, tar hvert år livet av mange mennesker. I Bolivia er strafferammen for denne smuglingen mer enn 30 års fengsel. Også her hjemme straffes slike forbrytelser hardt.
Kvinnens norske advokat har blant rettferdiggjort flukten ved å hevde at hun ikke hadde noen mulighet til å få en rettferdig rettssak i Bolivia. En slik skråsikkerhet får stå for advokatens egen regning. Men — uten at vi skal ta stilling til skyldspørsmålet i denne konkrete saken - vil det generelt føre galt av sted hvis nordmenn i utlandet nekter å forholde seg til det enkelte lands rettssystem. Det hadde uten tvil ført til sterke reaksjoner her hjemme hvis en latinamerikaner som hevdet seg uskyldig i en narkotikaforbrytelse begått i Norge, flyktet til sitt hjemland med en tilsvarende begrunnelse.
Vi registrerer at Utenriksdepartementet sier det er uaktuelt å sende Høvåg-kvinnen tilbake til landet der forbrytelsen hun er tiltalt for, ble begått. Det formelle argumentet er at Norge ikke har noen utleveringsavtale med Bolivia. Da bør vi samtidig huske at dette er det samme argumentet som Jemen bruker når landet avviser å utlevere en jemenitt som er siktet for å ha drept en ung norsk kvinne i Storbritannia.
Slik sett reiser denne saken mange prinsipielle problemstillinger. Høvåg-kvinnens flukt bør føre til en debatt rundt norske myndigheters, norske mediers og den norske offentlighets holdning til rettsprosesser i andre land der norske borgere er involvert.