For å få skipet og mannskapet løslatt, ble det betalt løsepenger. Saken er langt fra enestående og gir grunn til mange refleksjoner.
I utgangspunktet er alle enige om at man ikke bør gi etter for kriminelles krav om løsepenger. I en ideell verden er dette den beste måten for å hindre nye handlinger av denne typen. I virkelighetens verden er det imidlertid ikke vanskelig å ha forståelse for at rederiet til slutt ikke så noen annen utvei enn å betale for å få skipet frigitt.
Like fullt er enhver sum løsepenger med på å opprettholde en virksomhet som ikke bare er til sterk skade for internasjonal skipsfart, men også for det somaliske samfunnet. Hver gang en kriminell bande får utbetalt løsepenger, øker dens makt lokalt og nasjonalt. I et lutfattig samfunn utgjør pengene fra utenlandske rederier store summer. De spede kreftene som jobber for å få utvikle Somalia i retning av en fungerende stat, kommer fort til kort mot gjenger som disponerer slike ressurser.
Også det internasjonale samfunnet synes å ha gitt opp Somalia. Et amerikansk forsøk på å skape orden tidlig på 90-tallet endte med drepte soldater, illustrert i filmen «Black Hawk Down». Heller ikke en etiopisk militær inngripen for få år siden skapte ro. Siden har lovløsheten og voldsbruken grepet om seg i deler av landet. Med økende islamistisk innflytelse, flyktningestrømmer og piratvirksomhet som resultat.
Et annet tankekors er omtalen av Farsund-tankeren i media her hjemme. Eller mangel på sådan. Til tross for 138 døgn i fangenskap har det nesten ikke vært fokus på mannskapet. Vi har ingen grunn til å tvile på rederiets forsikringer om at de 21 sjøfolkene hadde det «greit» da de ble løslatt. Men det er heller ingen tvil om at presset for å få skipet frigitt hadde vært et helt annet i opinionen her hjemme om sjøfolkene hadde vært norske, og ikke fra Burma.