Fornøyd med året som gikk? Dagene, timene, resultatene, opplevelsene? Eller skal alt bli bedre i 2011? Har du i så fall en masterplan, eller går det den veien høna sparker og moten peker? Her på toppen av verden og Maslows behovspyramide, med alle basisbehov trygt ivaretatt av norsk velferdsmodell og et pengerikt sosialdemokrati, har du alle muligheter for å designe ditt eget skreddersydde, personlige drømmeliv. Har du gjort det?

Det gode liv varierer fra individ til individ og fra familie til familie. Og hvert menneske er et genuint univers med sin spesielle kombinasjon av mange ulike faktorer. Hver for oss er vi påvirket av nasjon, kultur, årstall, klima, klasse, bakgrunn, oppdragelse og sosial arv. Vår virkelighetsforståelse kommer fra skolegang, reklame, politikere og redaksjoner. Personlige erfaringer preger vår oppfatning av oss selv, livet og verden. Vi blir biologisk styrt gjennom kjønn, personlig hormonblanding, gener, helse, syklus og dagsform. Og vi handler ubevisst ut fra tankemønstre og handlingsmønstre, husker selektivt og har laget oss vaner og uvaner.

Vi hjelper eller begrenser oss selv med diverse overlevelsesmekanismer, og trøster eller flykter ved hjelp av selvmedisinering. Vi gjør valg som får forventede eller uventede konsekvenser, og er sosiale vesener med et utall relasjoner i flere fellesskap, som alle vil få oss til å tenke, tro, føle, mene, synes og snakke, med påfølgende behag og besvær. Og vi har personlighet, følelser, lyster, evner og drømmer å ta hensyn til.

Alt dette danner vårt menneskesyn, som så er grunnlaget for vårt politiske syn. Menneskene er svært forskjellige, men på samme tid grunnleggende like og støpt i samme form. Psykologene har funnet ut at alle mennesker har ni basisbehov som må dekkes for at vi skal kunne bli den beste utgaven av oss selv; trygghet, følelsesmestring, kjærlighet, tilknytning, anerkjennelse, variasjon, avgrensning, utvikling, mening og godhet mot andre. Hjertene er til alle tider de samme, skriver Sigrid Undset poetisk.

Med denne komplekse og genuine bakgrunnen skal hvert menneske møte årets 358 resterende dager med plikter, oppgaver, prosjekter, sosiale begivenheter, opplevelser og nye situasjoner. Og samtidig prøve å holde balansen på livets trehjulssykkel mellom familie, jobb og fritid. Jan Eggum synger derfor treffende og melankolsk med god grunn; Så e det på’an igjen.

Vi er hovedpersoner i vårt eget lille, store liv, men også borgere i et effektivt, detaljstyrende og gjennomkontrollert samfunn, hvor vår oppvekst og liv er målrettet fra vugge til grav, med normer og oppskrifter for når og hvordan alt skal foregå, med utgangspunkt i en gjennomsnittsperson som ikke finnes. Følger vi ikke boka, er vi et statistisk tilfelle før vi vet ordet av det. Menigmann, forskere, politikere, journalister og organisasjoner kjemper en kontinuerlig kamp om sannhetene og makten til å definere hva som er sunt, godt og riktig for menneskenes liv og samfunnet som helhet.

Hele vår kultur, språket, symbolsystemene og de underliggende premissene er preget av ideologiske strømninger. Og det avkreves en empirisk begrunnet forklaring hvis du gjør noe annet enn dusinet på tretten. Vi ender med å måle egen suksess ut fra graden av tilpassethet, dvs. om vi ligner på menneskene i reklamefilmene, på tv og i samfunnets mest synlige posisjoner. Vi tror vi er individualister, men merkelig nok ser alle de andre individualistene akkurat like ut. Omtrent som Steinerskolens elever, fjortisjenter, musikere, reklamebyråfolk og BI-babes.

Jeg er trøtt av en regissert virkelighet på glansa papir med en gjeng dumme bjellesauer som skriker «dette er på moten nå», eller «se på meg og fasadeproduktene mine», og er villig til å selge sjela og bestemora, til fanden eller Fredrik Carlsen for å få etterlengtet anerkjennelse og kommersiell suksess. Jeg er trøtt av begrensende oppskrifter, stillingsbeskrivelser og diktater, fra unyanserte, overflatiske og nytelsessyke «what’s in it for me-mennesker» med manglende dybde og helhetssyn, grelt infisert av nowisme, øyeblikkstyranniet og «because I am worth it-bløffen».

Standardiserte masseproduserte forventninger i én fasong og one-size, kjeder meg. Jeg ønsker meg ekte varer og kreative, nestekjærlige originalutgaver i full blomst og kontakt med seg selv, med mot, bærekraftige verdier og egne tanker, levende engasjert i et fellesskapsorientert og meningsfullt virke i flytsonen.

I det øredøvende rabalderet fra sivilasjonen må du finne din egen ledestjerne og «tenke sjæl» som Trond Viggo synger. De fleste fødes som originaler, men dør dessverre som kopier, med et livsløp omtrent like spennende som ei tom bokhylle fra Ikea. Innerst inne har vi alle en lengsel etter å hente fram vårt eget skapende potensial. Vi kan vokse eller visne, utvikles eller avvikles. Verdiskapingen begynner ikke på Børsen! Det skjer når mennesket får strengen til å vibrere.

Men hva vil folk si? er et spørsmål som gjør sjelen hjemløs, og stilles av feiginger, festbremser og Jantes tilhengere. I voksen alder er livet ditt summen av dine valg. Vi trenger holdepunkter og verdier til å lede oss selv etter, og ikke bare velge ut fra muligheter til penger, pensjonspoeng, ting og titler. Du trenger ikke å gå på toget, selv om det tilfeldigvis står rett foran deg med åpen dør. Å ta mindre når du kan få mer, er en kunst og et tegn på modenhet. Skapene er dessuten fulle og sjelen tom. Og vi kommer ikke utenom; det er skrittene vi tar som setter spor etter oss!

Jakten på gode følelser, himmel på jord og planer om realisering av Det Perfekte Drømmelivet i 2011 kan skje ved et dypdykk i deg selv med påfølgende selvinnsikt, vilje, plan, prioritering, fokus og arbeid, forhåpentligvis i riktig retning og etisk forankret i gode verdier. Hvis ikke, kan du sammen med de fleste andre blasse kopier med ryggrad som ei fløterand, vakle i den retning høna sparker, slå følge på Highway to Hell og stemme i med den fulle hovmesteren; same procedure as last year…